Jobb?

NAV er blitt en forunderlig tilstand, der den definerte fasaden ikke stemmer overrens med den indre virkeligheten. Når byggverket ser ut til å rase sammen av missnøye og stigmatisering i organisasjonens omgivelser, gjør vi vår jobb med smil, engasjement og iherdighet.

Der jeg jobber, finnes det mange smil og glade stemmer mellom veggene. Noen ganger kommer de fra flittige kollegaer, andre ganger fra urolige ledere, men svært ofte er det smilene fra de mange positivt overraskede brukere som lyser opp dagen.

For det er noen som  ikke  miler når de kommer inn døren vår. I stedet har de med seg en ryggsekk med fordommer. De tror ikke vi er i stand til å hjelpe dem eller at vi har tid til å finne fram til de riktige løsningene for akkurat dem. De møter oss med fortvilelse, oppgitthet og resignasjon – og har ingen forventninger til den bistanden NAV kan gi.

Det er derfor viktig å vise omverden at vi som jobber i NAV både kan jobben vår, vi liker det vi gjør og vi er her fordi vi bryr oss om å hjelpe andre mennesker til å se nye muligheter. Og kanskje viktigst av alt; vi lykkes med dette hele tiden.

I det følgende vil jeg trekke fram en helt vanlig hendelse som skjer hver dag på et NAV kontor.

En fortvilt arbeidssøker

”Jeg har skrevet 50 søknader og vært til 3 intervjuer, men det nytter ikke å få jobb i dag uten arbeidserfaring”. Hele utdannelsen var et forbannet feilgrep”. Den ”ferdige attførte” hørtes rusten ut i stemmen og er temmelig oppgitt.

”Hvor har du vært til intervju da”? Jeg spør interessert og skjønner at mannen foran meg ikke har det så greit.

”Hvorfor skal du vite det da? Jeg har jo ikke noen dagpenger dere kan stoppe lengre”. Han vrir seg på stolen. Virker med ett irritert. “Dere i NAV kan nå ikke gjøre noe uansett…” Jeg er fristet til å svare han like kjapt at han nå tross alt har fått utdannelsen sin dekket av NAV, men klarer å bite ordene i meg. Skjønner at han er lei av å gå ledig.

Istedet leter jeg etter en løsning; ”Hvis du vil, kan jeg ringe den siste arbeidsgiveren du har vært til intervju hos. Det er viktig at du får relevant arbeidserfaring. Det kan vi kanskje ordne”.

Han betrakter meg skeptisk, en stund. ”Jeg har ikke lyst til å jobbe gratis i en eller annen praksisplass. Det gikk jo bra med studiene… Jeg trenger jobb med lønn. Har gått så lenge på stønad… Skal snart bli pappa…”. Nå stirrer han på et punkt på veggen bak meg. Instinktivt skjønner jeg at han er stolt av utdannelsen sin tross alt og at han så gjerne vil at noen skal ha bruk for nettopp han og hans kompetanse.

Jobb?

Etter samtalen ringer jeg den siste arbeidsgiveren han har hatt kontakt med. Jeg kjenner lederen litt gjennom markedsarbeidet og vet at ingenieringsavdelingen i bedriften går bra.

Orker ikke nevne arbeidspraksis men går rett på lønnstilskudd. Er bestemt og presenterer den unge mannen som svært aktuell for bedriften. I løpet av samtalen blir vi enige, og jeg kan ta nettopp en sånn telefon som beriker arbeidsdagen.

Denne gangen blir samtalen med brukeren annerledes. Da jeg ringer og forteller at han kan begynne å jobbe om en uke og at han vil få ordinære ansettelses – og lønnsbetingelser fra bedriften, sier han ingenting.

Det blir bare helt stille i den andre enden av telefonen. Jeg må spørre om han er der. To ganger. Da han svarer – hører han definitivt overrasket ut. ”Har du ordnet jobb til meg? Som ingeniør? Stemmen er vantro, litt forvirret. Jeg sier at det ikke var vanskelig, at han hadde gjort et godt inntrykk under intervjuet og at arbeidsgiveren hadde han i tankene. Det kjennes godt ut å forklare det på denne måten.

Slike hverdagslige hendelser som nevnt ovenfor, skaper meningsfulle og innholdsrike arbeidsdager i NAV – kontoret. De gir oss mot til å møte mennesker i livskriser og de gir oss tro på at NAV etableringen er viktig og riktig. Sånn sett bidrar de til å gjøre oss alle sammen til privilegerte arbeidstakere som vil, kan og definitivt får det til!

Men egentlig er det mer. Noe ligger under fasaden og dirrer. Velferdsstaten – velferdspolitikken. Forventningene som stadig stilles til offentlig sektor og til NAV, behovene som stadig økes  i omfang. Vi skal være her for så mange. Jeg ser hva  vi  bidrar med og på hvilke områder vi ikke riktig strekker til. Å motta bistand er blitt en selvfølge og et krav i samfunnet og NAV skal favne om så mange. Hvor langt kan vi strekke oss når oljen minker og markedet svinger? Har vi råd til å følge opp ordinære arbeidssøkere som i utgangspunktet er istand til å klare seg selv? Er det det NAV og offentlig sektor bør ta ansvar for?

NAV i fokus!

Jeg har lest et blogg innlegg i dag som handler om NAV, skrevet av Dørvakten. (http://29134.vgb.no).

I innlegget beskrives NAV som en kald og hensynsløs instans og det vises til feilutbetalinger, dårlig saksbehandling, tidsbruk, inkompetente saksbehandlere, dårlig organisering, elendig kundebehandling og mye mer.

NAV omtales som – i ustand og ubrukelig og saksbehandlerne er uten moral og sitter hele dagen og teller minutter og timer til de skal hjem.

Nevnte innlegget er at av mange, der felles nevneren er brukernes missnøye med NAV.  NAV er i fokus noe som kanskje ikke er så rart. Etaten disponerer 1/3 av statsbudsjettet og storparten av den norske befolkning vil en eller annen gang ha behov for de tjenestene NAV gir.

Jeg reagerer  på kritikken og syns det er tirst og leit at egen arbeidssted blir så ettertrykkelig hengt ut. For å være ærlig så tror jeg istedet at vi er på riktig vei og at vi vil lykkes med dette store og enormt viktige velferdsprosjektet. Å si det, er som å banne i kirka eller spytte i motvind.

Reformens far

Googler vi NAV får vi opp en rekke flere kritiske røster. Dagfinn Høybråten, “reformens far”, hevder at reformen er gjennomført i strid med Stortingets intensjoner. Han hevder iherdig at etter at han gikk av kollapset den politiske styringen og etatsledelsen fikk styre skuta selv.

Saglie

Saglie blir stram i ansiktet  og mens han stirrer ned i bordet, sier han at alt går etter intensjonene og den eneste selvkritikken han vil ta er at selve reformen burde ha blitt gjennomført litt mer skrittvis.

I en eller annen form for desperasjon eller ydmykhet eller hva vi nå ønsker å kalle det for, så forsøker våre øverste ledere å vise til det som faktisk er bra i NAV – hva som  fungerer. Vi er på vei! Likevel blir et hvert forsøk på å vise hva NAV lykkes med, druknet i massive røster som hevder det motsatte.

Hvis jeg skal komme med kritikk i  denne sammenheng så er rettet mot Saglie eller co, og jeg mener at de må bli flinkere til å synligjøre de gode resultatene som finnes, de nye samarbeidsformer som fungerer og  de små skrittene framover som peker i riktig retning. De gjør det – men jeg syns forsøkene er tafatte.

Forskerreformen

Forskere deltar også i kritikken av NAV. Det vises til SATS – meldingen og Ratsø utvalget som allerede i forkant av reformen hevdet at en sammenslåing av de tre etatene, Aetat, trygd og sosial, ville føre til at saksbehandlernes fagkunnskaper ville bli skadelidende. (Ja, bare som en digresjon – NAV skulle egentlig hete SATS, men treningskjeden hadde allerede kuppet navnet og satt seg imot det )

Forsker og statsviter Tom Christensen holder på å evaluere NAV reformen på oppdrag fra Arbeid – og inkluderingsdepartementet. Arbeidet startet i 2006 og skal fortsette til 2013.

Nå som de er halvveis, foreligger en rekke funn. Et av disse understreker at reformen overhode ikke var tilpasset brukerne. “Forskning i forkant av reformen avdekker at kun 15 % av brukerne av de tre gamle etatene nyttegjorde seg av mer enn en etat, mens de resterende 85% brukte kun en etat”, sier Christensen.

Det ble derfor konkludert med at brorparten av brukerne hadde mer nytte av spesialkompetansen på de enkelte etatene, enn fordelen med en felles dør inn til samlede tjeneseter.

I Christensens evalueringsprosjekt, som for øvrig koster staten mer enn 50 millioner kroner, understrekes det at de som jobber i NAV, opplever hverdagen som kaotisk og uklar. Nye arbeidsoppgaver, arbeidsmetoder, kompliserte IKT – systemer og et stort opplæringsbehov, skaper frustrasjon og lav mestringsfølelse.

Arbeidstilsynet

Selv arbeidstilsynet refser NAV. Deres undersøkelser om forholdene for de ansatte viser at det er store og helseskadelige arbeidsbelastninger i NAV.

En av vurderingene fra Arbeidstilsynet ser slik ut:

«Årsakene til et arbeidsmiljø som skaper helseskadelig arbeidspress er sammensatte. Helseskadelig arbeidspress skyldes ikke bare høye produksjonskrav. Det er særlig når det høye produksjonskravet er kombinert med en uhensiktsmessig organisering, manglende tilrettelegging av arbeidet og manglende muligheter for reell medvirkning fra de ansatte og dårlig ledelse at dette kan føre til helseskadelige belastninger.»

Den videre konsekvensen er høyt sykefravær internt i NAV, noe som bidrar til at de som jobber der får enda mer å gjøre. Som en følge av dette vil arbeidstilsynet følge arbeidsmiljøet i NAV tett fram til 2011.

Med andre ord, er det ikke særlig gøy for prosjektutviklere og politikere som har planlagt og gjennomført etableringen av NAV for tiden. Politikerne håndterer krisen slik de kan best, ved å skyve skylden over på hverandre. Stortinget forsøker tafatt å rydde opp, livredde for å rote alt sammen ytterligere sammen og frykten sprer seg i velferdssamfunnet.

Det er ufattelig krevende å være ledere på lokalkontor, forvaltning og direktorat og brukerne som er avhengig av NAV s tjenester for inntektssikring og veiledning opplever neppe egen hverdag som forutsigbar og trygg.

Veilderne i NAV

Mitt oppi denne eksplosjonen av kritikk fra alle hold, usikkerhet om retning, fokus, mestring, prioritering og tidspress – går vi på jobb hver dag.

Vi – de inkompetente, late og totalt udugelige NAV – ledere, rådgivere, saksbehandlere og veiledere, som bloggeren jeg viste til innledningsvis er så rasende på, er faktisk de som til syvende og sist skal berge stumpene fra en påstått feilslått reform.

Vi logger oss inn hver og morgen, drikker vår kaffe, gjennomfører våre møter og samtaler, tar imot ny opplæring, nye arbeidsmetoder, nye IKT – grep og nye krav fra brukere, fylket og samhandlingspartnere, hver eneste dag. Har du noen gang lurt på hvordan vår arbeidsdag egentlig er?

Et innblikk i arbeidsdagen i NAV

Ja, for det er nettopp dette jeg vil gi deg et lite innblikk i her på bloggen i tiden som kommer. Jeg vil at du skal bli litt kjent med en helt vanlig arbeidsdag i NAV. Jeg vil vandre på et mine felt der det er lett å trå feil, men i respekt for mine arbeidskollegaer, ledere og brukere, vil jeg velge mine ord og hendelser med omhu.

Hver uke vil jeg lage et innlegg der jeg tar utgangspunkt i en helt allminnelig arbeidsdag. Det jeg skriver er neppe representativt for alle som jobber i NAV, men jeg tror likevel jeg vil gi deg et inntrykk av hva vi steller med og hvorfor vi holder ut til tross for skeptisimen, kritikken,  utskjellingen og misstilliten vi møter nesten hver dag, beretiget eller ikke.

Som formell utdannelse har jeg en master i planlegging og kulturforståelse, samt en rekke masterfag i ledelse, reform og organsiasjonsteori. Jeg har også arbeidserfaring som proskeltkoordinator i etableringsprosjektet i NAV,  som NAV – leder og som markedsrådgiver og veileder i NAV.

Siden jeg kjenner NAV både ut fra et teoretisk planleggingsperspektiv, fre en leders ståsted og tilnærming og fra selve bunnlinjen – tror jeg  at vil vandre trygt i dette mangesidige landskapet. Et personlig mål er uansett å vise respekt for oppdraget vi har fått, taushetsplikten og lojlaiteten til egen arbeidsplass og organisasjon.

Neste innlegg publiseres 14-02-2010

“Feel the fear, and write it anyway”

En hemmelig elsker

Min elsker er stor og varm og nær. Han gjør livet mitt spennende og ganske så overraskende til tider. Noen ganger lammer han meg med sitt fravær andre ganger fyller han meg med en kraft og lidenskap som jeg tror er få forunt å oppleve. Det viktigste er likevel at han er åpen for alle mine utrolige fantasier.

Elskeren min er hvit og blank og trofast og ikke lengre borte enn et tastetrykk. Når han viser seg i all sin prakt åpner han en verden full av muligheter. Han lokker fram ordene som enda ikke er skrevet og gjør det mulig å skape helt særegne univers med levende og underfundige mennesker.

Skrivingen er en besettelse som har fulgt meg hele livet. Allerede som 10 åring skrev jeg den ene kladdeboken etter den andre med fantasifulle historier. Jeg leverte dem inn også til læreren, og hun fant fort ut at det ikke var noen vits å rette alle skrivefeilene. I stedet skrev hun små kommentarer som;

”Du har en utrolig forestillingsevne. Du skriver som en dikter. Du har ordene i din makt. Jeg gleder meg til å lese boken din når du blir en ekte forfatter”.

Noen ganger leste læreren historiene mine høyt i klassen eller jeg satt midt blant klassekammeratene i frimuttene og fortalte selv med iver og innlevelse. En klok lærer og ivrige unge lyttere kastet elskeren inn i armene mine og siden den gangen har han bidratt til å fylle er helt hav av fryd og et helt liv med mening.

Når jeg ikke skriver så lengter jeg etter å skrive eller så leser jeg det andre forfattere skriver. Jeg ser på setningsoppbygging, lar meg fascinere av ordbruk, treffende dialoger, stedsbeskrivelser og personkarakteristikker.

Høres det ikke fantastisk ut? Det er nå jeg burde sette punktum. Skriving er min lidenskap, det blanke arket er min elsker. Punktum finale. Men sånn er det ikke. I like stor grad som elskeren får fram de uforpliktende og pirrende følelsene, klarer ektemannen å sette en stopper for utfoldelsen. He-he… Jeg kunne ikke la være å skrive akkurat det… Ikke er det sant heller for min mann bruker endeløse timer på å lytte til at jeg leser høyt det jeg selv har skrevet…

For å unngå missforståelser, velger jeg å bytte ut ordet ektemann med ”Flink pike syndromet” og ordet ”elsker” med skriving. Sammen med flink pike syndromet ble livet mitt fylt av plikter og ansvar, karriere og forpliktelser. Jeg skulle lykkes med familie og jobb, utdannelse og kjærligheten, og skrivingen ble skjøvet lenger og lenger inn i den private kroken som bare var min. Fremdeles skrev jeg, og noen ganger ble noveller og historier trykket i ukeblad og diverse andre blader, under synonym og uten at jeg selv var i fokus. Det ble etterhvert andre skriverier også med navnet mitt på. Fagartikler og universitetsoppgaver, små forskningsprosjekter og evalueringer – avisartikler, ikke minst de små bidragene i Riddu Riddu sammenheng. Jeg skrev – og elsket å skrive. Andres bøkene og mine egne historier tok en større og større del av livet, ble viktigere enn mye annet og bygget opp den jeg liker å tenke på som et kunstnerisk og skapende menneske….

Men virkeligheten er sårbar og full av motsetninger. Det finnes ikke ekte lykke, lidenskap og suksess – uten demoner.

”Flink pike syndromet” liker ikke skrivingen min og i kampens hete, mellom lidenskap og virkelighet, forvandler syndromet seg til et monster som setter seg på skuldrene mine og betrakter meg med flirende smale og lumske øyne. Først når ordene fyller arket, begynner monsteret å snakke:

”Hvem vil ha interesse av det du skriver? Manuset ditt vil selvfølgelig refuseres. Du skriver for dårlig, plottet er for kjedelig, teksten for naiv, for barnslig og for intetsigende. Og enda verre – kjære Anneli, du avslører alt for mye om deg selv. Mellom linjene kan vi lese sårbarhet og smerte, urealistisk lidenskap og latterlige lidelser du skulle ha bearbeidet for et liv siden – for flere liv siden. Forfatter i hjertet? Herregud, for en latterlig klisjé. Get real, sweet lady”.

Jo, jeg hører selvkritikken hver dag og hele tiden. Først når jeg ble venner med monsteret, våget jeg å begynne å skrive for alvor. Jeg lytter til monsteret hver gang jeg skal bearbeide det jeg har skrevet, resten av tiden har den skapende delen herredømme og jeg flyter i min egen behagelige sfære.

Ja, for skrivingen er nesten som en vannvittig deilig rus som bare varer og varer like inn i evigheten. Lykkefølelsen ligger i det å skape et eget univers som bare jeg bestemmer over. Den handler om å kunne skape noe autentisk som er i fullstendig harmoni med egne verdier. Det er en utrolig deilig følelse å våge å være ekte, og ikke utgi seg for å være finere eller bedre enn det som er tilfelle. I bøkene mine forsøker jeg ikke å imponere eller å posere, men jeg lytter til min egen hverdag og følelser og skriver ut fra magefølelsen og det den forteller meg. Målet er å fange livets sanne øyeblikk, det som virkelig berører meg.

Om andre setter pris på ordene som har til hensikt å skape magi, gjenstår å se. Jeg er i hvert fall utrolig spent, og blir jeg refusert, vel da forsøker jeg igjen. Jeg er godt forberedt!

Et lite utvalg av refuserte forfattere som ikke gav opp:

Jane Austen, Charlotte Bronté, Elisabeth Barret Browning, Anthony Burgess, Willa Carther, Agatha Christie, Arthur Conan Boyle, Willian Falkner, F Scott Fitzgerald, John Galsworthy, Thomas Hardy, Ernest Hemmingway, George Orwell, George Bernard Shaw, Oscar Wilde.

Charles Dickens ble refusert og kommentaren fra forlaget var at han var talentløs og burde finne seg et annet yrke. Da Lawrence forsøkte å utgi lady Chatterleys elsker fikk han følgende brev fra sin forlegger: ”For deres egen skyld, hr. Lawrence, og for min skyld, må jeg på det sterkeste anmode dem om ikke å utgi dette makkverket”.

Og vandrer vi hjemover fikk vår kjære forfatter Sigrud Undset denne tilbakemeldingen fra sitt forlag; ”Deres historiske roman egner seg bestemt ikke for Dem, lille frøken”.

Spørsmålet er med andre ord ikke om man blir refusert, men hva man gjør etterpå. Jeg er overbevist om at forskjellen på dem som lykkes og dem som ikke lykkes, fremfor alt ligger i utholdenhet ansikt til ansikt med nederlag. Som Berit Hoff skriver i sin bok ”Mot til å skrive”, ”Ta din første refusjon som et hedersbevis! Du er underveis.

Words from Archangel Michael…..

Jeg fikk et brev i dag fra Dorren Virtue. Hun har mange gode beskjeder å komme med fra den andre siden og denne gangen vil jeg gjerne publisere engelens forutsigelser for 2010. Siden jeg skal på engleparty, med englevinger – kan skjønne,  den 19.12, tenkte jeg at dette kan være på sin plass med slike vakre ord nå i disse førjulstider.

Erkeengelen Mikael bærer sannhetens sverd som skjærer over de psykiske båndene som binder deg til gamle følelser, minner og tro – og han setter deg fri. Les og tenk igjennom disse velvalgte ordene og les dem gjerne igjen den 19.12.2009. Da vil du dele et helt spesielt fellesskap….

December 2009

Archangel Michael’s Message for 2010 received by Doreen Virtue

Each December, I ask Archangel Michael for guidance concerning our next year. He usually gives me “themes” to expect in the new year, including suggestions for personal growth intentions and actions. The central theme for 2010 involves you taking personal risks which lead to spiritual growth and increased well-being and happiness as you practice, “To thine own self, be true.”

From Archangel Michael:

2010 continues the steady upward progress that you’ve been feeling in recent years. You may feel tired from the climb and the vast changes of recent years, and while you may feel in need of a rest, there’s still more climbing to be done. There will be time to rest and recuperate soon, we promise.

Your feelings of spiritual progress are grounded in reality, as you are now much more sensitive to the subtle energies which have always surrounded you, and which you can now feel. Your next step will be in managing these energies, so that you can know and trust the benevolence of the universe, instead of feeling victimized by outside circumstances.

The energies swirling around you are part of the realignment and adjustments that always occur during shifts and changes. You experience this phenomenon yourself whenever you make a change in your personal life, such as moving, changing jobs, or a change in relationships. The shifts are similar to the earth plate movements of an earthquake, and although it can feel sudden or even harsh, the movement is simply an adjustment to prior activities and nothing more.

You’ve endured many shifts and adjustments since 1995, and although you’d like to take some time to rest, it’s still an upward journey for you for the next two years. By “upward,” we mean that you’ll feel that you’re climbing and making progress; however, there will be a sense often of being a solo climber who is upon cliffs and overhangs. You will take emotional and intellectual risks, and some may take physical risks. Yet, inside you will always be safe, protected, and guided. To feel that sense of safety will require quieting your mind with meditations. Too much noise from overactivity and sensory overload will disconnect you from feeling the presence of your guardians and protectors. Meditate frequently to feel safer and more peaceful.

In 2010 you will find yourself taking these risks toward the freedom of being totally authentic with others. This means revealing yourself in new, previously undreamed of, ways. You will step forward immensely along your path of spiritual growth by revealing your true thoughts and feelings to yourself first, and then to others secondly.

We will of course, help you to bathe your communications with love, so they’re truthful and yet kind. Blurting out angry feelings is not the sort of truth-telling which you will feel good about. You will instead prefer the well-being and closeness that occurs when you share your feelings gently and respectfully with others.

In your professional life, you will also take risks. You have found yourself increasingly discontented with work, and craving meaningful activities instead. Many have had the opportunity to put these desires and intentions into action . . . often out of necessity.

The core universal energies are encoded to love, joy, peace, and happiness. They support any activities immersed in these energies. So ANY project in which you are happily humming along because you absolutely love what you’re doing, will be successful for you. Conversely, any project which is done purely for money (without a love of the activity) will not last, and nor will the money which is gained from the loveless project.  Therefore, immediately cease all activities which are engaged in purely for money. Either leave the situation, or bring some love into the activities. This is a necessity.

Taking risks to reveal your authentic self is part of the total alignment that Earth is experiencing. You are a reflection of the path that Earth has taken, wherein she allowed herself to be abused and used, without protest. She tried to pretend that she was strong and could take the abuse without protest. But now she has reached her limit, and so have you. Taking abuse from others is a lethal form of self-abuse, because ultimately you are allowing it to happen when you don’t tell others about your authentic feelings. Saying, “No!” to all forms of abuse is an essential part of spiritual growth for you and for Earth.

You don’t need to be strong in the sense of stuffing down feelings and pretending everything’s okay, when it isn’t.

You need to be strong only in the sense of speaking honestly about your true feelings.

Take the risk to tell others how you feel. Take the risk to realign every part of your life so that it mirrors your true likes, passions, and interests.

As you and Earth align yourselves with your inner truth, so do the swirling energies begin to calm and slow down.

Right now, in the center core of the swirling energies, this slower and more peaceful energy already exists.

You tap into this inner core energy every time that you are true to yourself. And I will help you with this mission in every way.

Veien til suksess

Verden er et forunderlig sted å være. Tilværelsen er full av utfordringer og det krever en sterk psyke når vi skal håndtere avslag og motgang eller markere oss på ulike områder. Vår evne til å takle disse situasjonene er med på å definere oss som mennesker og det er denne evnen som bidrar til å bestemme om vi opplever oss selv som vinnere eller tapere.

I denne artikkelen vil jeg reflektere over min egen opplevelse av suksess og nederlag, og jeg vil beskrive den til deg så ærlig og oppriktig som jeg kan. Konteksten henter jeg fra et utsnitt av min egen iherdige innsats for å lykkes i karrieren og med det livet her på jorden jeg har fått i oppgave og forvalte.

En kvinne med suksess

Jeg liker å betrakte meg selv som en vinner, en kvinne og leder med suksess. Jeg setter pris på at andre oppfatter meg som dyktig, intelligent, effektiv, sterk og målbevisst. Noen ganger går jeg så langt at jeg fremhever meg selv som litt av en primadonna. En som kan, vil og får det til – men som også kan fremstå som vel krevende, annerledes og ukonvensjonell.

Det er ikke alltid karrieren min reflekterer synet på meg selv. I stedet hender det at karrieren svinger fra de dypeste avgrunner til svimlende høyder. Selv om jeg står støtt i motgang, foretrekker jeg definitivt å lykkes. Men hva er egentlig suksess for meg og handler det å lykkes først og fremst om å vinne anerkjennelse, popularitet, penger og status? For er det ikke nettopp slik at vi definerer ordet suksess ulikt, ut fra vår egen individuelle kontekst og egne livsverdier?

Suksess og mental styrke

Jeg tror at følelsen av suksess i aller høyeste grad handler om mental styrke, selvtillit og livsglede – og jeg tror at uansett hvilke muligheter som dukker opp her i livet, så velger man riktigst dersom de spinner ut fra vår egen sannhet. Jeg tror at målet med livene våre her på jorden handler om å finne vårt eget ståsted og denne sannheten – og at følelsen av suksess smaker best dersom den er tuftet på vår helt spesielle livsoppgave.

IKEA

Det var en stillingsannonse på Finn.no som fikk meg til å reflektere over denne forståelsen. IKEA skal åpne Norges største varehus her på Sørlandet og søkte i den anledning etter 9 toppleder. Totalt vil varehuset ansette 330-350 mennesker og rekrutteringene av topplederne var første runde i denne sammenhengen.

HR-sjef stillingen var som designet for meg, og jeg skrev søknaden med stor entusiasme og overbevisning. Dette ville jeg, disse oppgavene kunne jeg mestre til det fullkomne og jeg var svært sikker i min sak. Til og med interessetesten ble gjennomført så ærlig og oppriktig som mulig, selvfølgelig etter å ha studert IKEAS etiske prinsippet og verdier grundig. Mentalt skåret jeg og vant allerede i innledningsrunden, og det var svært enkelt å visualisere meg selv ikledd IKEA fra topp til tå, med et human resources ansvar for hele dette praktfulle varehuset. Vi elsker IKEA her i Norge. IKEA er chic, cool, mangfoldig, virkelighetsnært og svært enkelt å identifisere seg med.

Glemt var norsk byråkrati, lunsjen med Tor Saglie som i etterkant luktet av svidde pølser og de mange mer eller mindre interessante oppgavene jeg møter i løpet av min fargerike NAV – hverdag. Jeg var klar for IKEA!

Noen dager etter at søknadsfristen gikk ut fikk jeg en telefon med forespørsel om intervju. Samtidig ble jeg fortalt at de hadde mottatt mer enn 500 søknader totalt og 110 av disse var på HR- stillingen.Det var med andre ord flere enn meg som ønsket seg duften av hjemmehygge og en smakfull karriere på IKEA.

Jeg var en av ni som de gjerne ville ha til intervju. Jeg svarte nøkternt og greit i telefonen, noterte ned tidspunktet for intervju, la på røret og jublet. Selvfølgelig jublet jeg og tok i samme farten lette piruetter over parketten.

Samtlige av mine NAV – kollegaer som var i umiddelbar nærhet ble innviet i den store lille hendelsen som nettopp hadde inntruffet og farget livet mitt med håp, tro og sprudlende nye muligheter.

Om natten drømte jeg meg igjennom hele det kommende intervjuet. Jeg så meg selv briljere og fortelle om planer og egenskaper og fortreffelige talenter. Jeg tok dem med storm og vant. Selvfølgelig vant jeg. Det fantes ikke et annet alternativ.

Intervjuet

Da jeg våknet dagen for intervjuet kom, var jeg fremdeles sikker i min sak. Jeg var der for å innhente gevinsten. Jobben var min… Alt annet var utenkelig i min optimistiske virkelighet.

Og så begynte verden å svinge fortere og foreter. Unger, matpakker, en mann som ikke ville stå opp med en gang, en datter som gikk ned på rommet sitt i raseri når det var på tide å gå fordi jeg mente vi ikke hadde tid til å kjøre henne til skolen akkurat denne morgenen.

Ingenting stemte helt. Klærne ble feil. Sminken ville ikke sitte riktig. Jeg var svett allerede før jeg gikk ut av ytterdøra.

På databenken min på jobb var det ryet inn en masse viktige oppgaver som allerede var på overtid før de ble oversendt til meg -  og jeg slet med å begynne. Tenkte IKEA – og var allerede i gang med mine nye utfordringer mellom hyllereolene.

Utpå dagen, akkurat når jeg måtte gå for å rekke intervjuet, var ikke engang himmelen på min side. Det regnet ikke. Det bøttet ned strie elver av vann. Skoene ble søkkvåte da jeg sprang som et lyn over parkeringsplassen. På toppen av det hele vrengte paraplyen seg slik at håret ble røsket til alle kanter.

Endelig framme i Kristiansand og under tak innså jeg at hårbørsten og leppestiften var gjenglemt på kontoret– og enda verre… Jeg var 2 timer for tidlig ute.  Tidspunktet som møysommelig var nednotert under samtalen for noen dager siden, ble skrevet feil!! Så der satt jeg da, ganske fortumlet og ventet på tur. Jeg hadde allerede innsett for lenge siden at jeg hadde begynt dagen i oppstrøm. Svingningene gikk feil vei, jeg var i utakt og følte seg som om jeg var i ferd med å svømme mot strømmen i den elven som er det evige bevegelige livet mitt.

• Mitt første råd til deg er at du ikke bør komme til intervju 2 timer før du er innkalt… Det er uproffesjonelt, flaut og gir et dårlig første inntrykk.

Men så ble det min tur da – og jeg kastet negative følelser overbord, håndhilste, smilte blidt, rettet ryggen, sørget for å få blikk kontakt og var klar.

Jeg hadde sett for meg intervju scenarioet uttallige ganger på forhånd og ventet bare på innleden spørsmål. Gledet meg egentlig litt til å fortelle mer utfyllende om det som sto skrevet på CV-en min for den var jeg ufattelig stolt av. 8 praktfulle sider, skreddersydd til formålet der ingenting var overlatt til tilfeldighetene.

”Vi vil gjerne bli litt bedre kjent med deg”, sier Solrun Hitland – varehussjefen, og betraktet meg inngående. ”Kan du fortelle oss noe som ikke står på cv-en”…

Jeg ble stum. Fortumlet. Noe som ikke står på cv-en? Er dere fullstendig rare – hadde jeg mest av alt lyst til å rope ut til de to kvinnene som ettertrykkelig hadde som formål å finne ut hvem jeg var.

Omtrent like gamle var vi også – og spør du meg fantes ingen vesentlige store forskjeller mellom dem og meg – sånn rent bortsett fra det over – og underordende prinsipp i denne situasjonen…

Men noe måtte jeg jo si – og det som ramlet ut var ganske enkelt: Jeg har forferdelig distré, det er derfor jeg kom så mye for tidlig og så har jeg fire barn, men det burde jeg kanskje ikke fortelle dere i denne sammenhengen… Hæææ… Men de to eldste er store og er flyttet ut… Herregud!

Her skal jeg innhente årtidenes toppstilling og så sitter jeg der og skvaldrer om ungene mine? Svetten silte under skjorten valgt for anledningen og halsen kjentes ut som pappmasje.

I hodet mitt danset de nøye vurdert setningene om hva IKEA ville bety for Lillesand kommune og Sørlandet, om samfunnsansvar, etiske prinsipper og om å gi mennesker muligheter. Ordene rettferdighet og tillit og ledelse og forankring og deltakende prosesser, organisering og bygging av en resultatorientert kultur og ”you name it” var tydelige stikkord som kunne fanges ned for å beskrive hva akkurat jeg kunne bidra med for IKEA. Jeg visste jo det. I stedet så skvaldret jeg om ungene?

Og det ble verre før ordene omsiders falt på plass og jeg ble i stand til å underbygge mine strålende kommunikative ferdigheter – som jeg definitivt skrøt av på cv-en min. Jeg – en karismatisk leder som kan begeistre og fortrylle – som kan gjøre gull av gråstein, brukte sikkert en time før jeg omsiders kom igang.

Jeg klarte å gjennomføre den neste timen greit og kjente til og med at jeg fikk vist litt entusiasme og kunnskaper, men lysten til å danse ned trappene da alt var overstått utble. Så framt varehussjefen ikke var tankelesere med en sterk intuitiv følelse om at jeg var den riktige for dem, så glapp den gylne sjansen mellom fingrene mine. Det visste jeg nok.

Drømmenes påtrengende tilstedeværelse

Etter intervjuet var drømmene forvirrende. I det ene skundet så jeg meg selv som Hr – sjef – i neste øyeblikk satt jeg hjemme foran pc-en og skrev desperat på boken min – bufferen min – den som skal redde meg dersom karrieren stagnerer og suksessene uteblir. Du skjønner det – at selv om skrivingen min er den største gleden i livet mitt fungerer den også som en overlevelsesstrategi, som trøst og smertelindrer og motivater for ethvert initiativ. Jeg simpelten elsker å skrive!

3 skulle gå videre til andregangs intervju. Personlighetstesting og utdypende spørsmål etter referansesjekk og vurdering. Jeg var forvirret. Usikker. Hvorfor i allverden var jeg fremdeles med? Eller var jeg det? Kanskje det kun var håpet som spilte meg et puss? Følelsene forunderlige kraft ledet meg snart i den ene retning så til den andre.

Ønsket om å jobbe for IKEA var tungt tellende, men jeg klarte ikke å se meg selv som vinneren. De andre kandidatene hadde sikkert mer kompetanse, bedre referanser, mer erfaring og flere suksesser å vise til enn meg. Testingene ville sikkert avsløre hvor lite jeg egentlig kunne, at jeg var lettvekteren, outsideren som tilfeldigvis var valgt ut fordi jeg er flink til å skrive cv. Tidligere nederlag flimret gjennom hodet og jeg så meg selv som en leder som trynet gang på gang. De 16 A-ene mine fra universitetet, og som jeg gjerne skryter av i ulike sammenhenger, var sikkert også gitt fordi jeg hadde klart å lure dem alle sammen…..

Følelsenes forunderlige kraft

De fleste er ikke klar over registeret av negative, distraherende og irrelevante tanker som flimrer gjennom hodet dagen lang. De fleste tror heller ikke de har kontroll over dem.

Det som er så forbaska er at jeg vet at tankevirksomheten er en av de få tingene som det er mulig å kontrollere. Og dersom man ikke gjør det, vil omstendighetene styre oss og handlingene våre og sørge for at vi vakler i våre egne mentale mønstre.

Jeg er ingen vakler – men i denne prosessen har jeg vaklet. Det er vanskelig å forklare hvorfor. Kanskje fordi jeg fremdeles har et sterkt engasjement for NAV og fordi jeg tross alt trives veldig godt i den jobben jeg har. Jeg er blitt oppriktig glad i mine arbeidskollegaer og jeg kjenner at jeg mestrer arbeidsoppgavene greit.

Kanskje jeg vaklet fordi jeg innerst inne lengter hjem igjen til Nord – Norge og egentlig er ganske lei meg fordi jeg brente alle bruer og valgte å satse under en annen himmel i en landsdel jeg elsker men som egentlig ikke er min lengre.

Eller kanskje forklaringen handler om at jeg er redd for å lykkes. At jeg ubevisst spolerer sjansene mine fordi jeg jeg ikke selv mener at jeg fortjener dem. Jeg aner rett og slett ikke hvorfor jeg fylte hodet med tidligere fiaskoer og mistet selvtilliten og gnisten og overbevisningen om at jeg var riktig person. Er man ikke selv overbevist, kan man heller ikke overbevise andre om at man er det…

• Min neste anbefaling til deg er at du må glemme å liste opp egne fiaskoer for deg selv når du står ovenfor en stor utfordring. Størst selvtillit får du når du i stedet tenker igjennom alt du har lyktes med og hvordan du håndterte oppgavene da du lyktes.

Så hva er suksess?

Var denne hendelsen i livet mitt en bekreftelse på at jeg er en kvinne med suksess? Min CV ble valgt ut av 500 søknader. Av 110 relevante mennesker, ble jeg en av 9 som gikk videre til intervju. Av disse ni kandidatene ble jeg plukket ut som en av tre til andre gangs intervju – og resultatet ble:

At jeg er den nye HR sjefen på IKEA – Sørlandet! Å skrive ordene kjennes helt fantastisk ut, men….

Ordene er kun livsløgner. Dette kunne ha blitt en suksess –  I stedet ble denne prosessen mitt livs største nederlag. Jeg fikk ikke jobben, og jeg reagerte med vantro og forferdelse i noen lammende minutter.

Men så skjedde det noe igjen som aldri vil slutte å forbause meg. Jeg står jo der – like støtt med ryggen like rak. Nok en gang ristet jeg av meg nederlaget som om det var flass og jeg kjenner at motet, mulighetene og troen på meg selv er like urokkelig.

Følelsens forunderlige kraft får meg gang på gang til å reise meg i stolthet og glede over det livet jeg skal leve her på jorden. Bak neste sving vil det dukke opp nye sjanser og når tiden er moden vil jeg seire.

Jeg vil få den riktige lederstillingen, tuftet på nettopp disse egenskapene. For det er dette som er min sannhet. Jeg er en sterk person som har evnet og egenskapen til å støtte og lede andre mennesker til å finne sin vei og sin egen sannhet, se sine egne muligheter og leve sine egne liv i glede, fellesskap og begeistring. Det er på denne måten jeg vil oppnå resultater gjennom andre og ikke bare skape suksess for meg selv men også for mine medarbeidere og organisasjonen vi er en del av. Dette tror jeg på med oppriktighet og entusiasme.

Suksess er ikke bestandig å vinne status, penger og popularitet. I stedet er suksess å gjøre noe som får hjertet til å synge. Suksess er å kunne fortape seg i noe i timevis som man elsker å holde på med. Suksess er alt det man gjør som får solstreifet fram i øynene, der man ikke streber etter anerkjennelse og seirer, men etter å skape seg et liv der man står støtt selv i motgang. Livet er også en skole i erfaring og kunnskaper. Jeg lærte noe av denne prosessen. Jeg søkte ikke stilingen for å oppnå status eller penger eller anerkjennelse, men rett og slett fordi IKEA er en insittusjon som  jeg oppriktig ønsket å jobbe for.

Og innerst inne vet jeg at selv om de ikke valgte meg, så var også jeg veldig riktig for dem. De hadde flere svært dyktige kandidater å velge mellom, og jeg var faktisk en av dem. Jeg søkte, deltok og vant på et vis likevel.

Og hvem vet – kanskje ender jeg opp på IKEA likevel, som direktør for sørlandsskipet eller som leder av NAV nok engang. Livets veier er uransakelige, uforutsigbare og vannvittig spennende og det er ingen tvil om at jeg vil delta med hjerte og sjel.

Takk for at dere leste mine refleksjoner denne gangen, og jeg håper at det jeg har skrevet vil gi dere mot og selvtillit og glede til å være å favne noen av de mulighetene som dukker opp – Ikke vær redd for nederlag. De takler vi med et smil mens vi ivrig forsøker å se hva som viser seg rundt neste sving.

Livsglede

All the photos in this article belongs to David Beckstead. I love his work. The  images express loneliness, joy and selfconfidence – all at the same time.

Livsglede handler ikke om trygghet. I stedet tror jeg mange av oss er alt for opptatt av begrepet trygghet og at dette begrenser vår mulighet til å kjenne ekte livsglede. Dersom vi strever hele livet for å kjenne oss trygge, vil vi heller ikke finne vår egen styrke og utløse vår kapasitet. Det innebærer at vi ikke vil ende opp som kloke eldre mennesker, men i stedet som resignerte tullinger som til syvende og sist blir nødt til å erkjenne at vi har levd et helt liv uten å lære halvparten av det vi egentlig kunne ha tilegnet oss av overveldende visdom.

Sannheten er at når vi strever etter trygghet, avslører vi for hele verden at vi opplever en indre utrygghet. Selve fundamentet for den tryggheten man holder fast på er dermed basert på frykt….

Med andre ord føler man seg slettes ikke trygg, men full av angst for livet. Livsangst – vil aldri føre til livsglede og kunnskap.

Mine refleksjoner denne gangen har sitt utspring i en e-post jeg fikk for noen dager siden. Vedkommende skrev at bloggen min var alt for personlig – og at jeg ved å være så åpen og tillitsfull, på grensen til det naive, kunne risikere å ødelegge mine egne muligheter – både når det gjaldt å oppnå ekte kjærlighet samt og lykkes karrieremessig. Denne ”veiledningen” har fått meg til å tenke grundig over hva jeg egentlig holder på med.

Jeg skriver fordi jeg elsker å skrive. Jeg legger heller ikke skjul på at jeg liker at mange leser det jeg skriver. Jeg er med andre ord ganske opptatt av å være synlig i verden. I min barnslige naivitet, tror jeg også at jeg har et budskap til andre.

I kveld har jeg lest igjennom alle blogginnleggene mine, og jeg ser at de avslører mye om meg selv, men også at de har en rød tråd…

Enten jeg skriver om primadonnaledelse(primadonnaen er selvfølgelig meg selv), om familien, min datters dansing på scenen, vennskap, brente bruer, gudinner, kjærlighet, ledelse, kreativitet eller lignende så er grunntonen ganske positiv. Jeg avslører mange sider ved mitt eget liv både direkte og mellom linjene, men også stor tillit til andre og en glede over å få lov til å leve dette livet på godt og ondt.

Jeg håper at ved å lese om mine til dels impulsive refleksjoner, kan andre få mot til å  å leve litt mer intenst, ta noen sjanser og se det positive i alt kaoset. Vi trenger alle sammen å elske mer og lære oss å sette mer pris på oss selv og andre.

Konklusjonen er at jeg står for det jeg skriver her. Når fingrene mine danser over tastaturet, mener jeg hvert ord som gjøres levende. Dersom ordet fanger og vil ødelegge mine muligheter – vel, da tenker jeg at det er mulighetene som ikke er riktige for meg.

Samtidig er jeg uendelig glad for denne veilederens ord. Det er hyggelig når mennesker engasjerer seg såpass mye at de vil støtte og beskytte. Jeg setter  stor pris på alle som kontakter meg, skriver til meg og forteller hva de syns.

Når man ikke er så opptatt av trygghet – er man heller ikke engstelig for kritikk. Kritikk er positivt og interessante retningsvisere, fordi de setter igang refleksjoner – som  i kveld.

Det som sårer meg, er når enkelte hevder at jeg er selvopptatt og  en av de priviligerte som ikke har opplevd særlig mange sorger i livet. En venninne ble provosert av artikkelen jeg skrev om familien og understreket i sin mail: Du har levd hele ditt liv under solen – Du er blitt selvgod i din egen vellykkethet. “Get real”. Prøv i det minste å finne ut hva livet dreier seg om for de fleste av oss, før du fremmer din stemme. Hun tar selvfølgelig feil.

Jeg er ikke perfekt vellykket karriere kvinne, jeg er ikke dame med stor D (Bare noen ganger…) eller en kone og mor som lykkes med alt jeg gjør. Det er ikke det jeg vil formidle. Istedet vil jeg vise at jeg alltid reiser meg igjen.

Mine egne nederlag eller flauser sender meg rett i kjelleren, selvfølgelig gjør de det – men jeg blir der så kort. Litt forvirret reiser jeg meg igjen – gang på gang, børster tabbene av skuldrene mine som om de var flass og så fortsetter jeg med noe annet, med like stor glede, entusiasme og selvtillit. Jeg forsøker igjen – hiver meg utpå nye dyp og tar nye vannvittige sjanser. Det er på denne måten jeg lærer mest og det er kun slik jeg vil leve mitt liv. Og ja, jeg er lykkelig og jeg kjenner livsgleden og motet helt ut i fingerspissene.

Det er her både begrepet trygghet kommer inn i bildet samt det å ikke ta seg selv så høytidlig. Dersom jeg hadde hatt en grunnleggende angst for å dumme meg ut, ville jeg ikke våget å forsøke. Jeg ville blitt i en trygg fast og eviglang jobb i offentlig sektor hele livet, kledd på meg fotformsko og spist knekkebrød og salat hver eneste dag.Det ville vært umulig å stille opp til intervju på spennende jobber som i utgangspunktet krever mye lengre ledererfaring enn det jeg har og jeg ville ikke våget å la ordene mine danse ut i den mangfoldige cyperspacen.

Og dersom jeg ikke forsøkte, ville jeg heller ikke opplevd så mye glede over å mestre nye felt og oppgaver eller lært så mye på min vei. Kunnskap gir livsglede og fører til utvikling i en eller annen retning. Den virkelige erkjennelsen kommer nettopp gjennom at man reiser inn i det ukjent og erfarer hva som finnes der og hvordan man takler det. Man må rett og slett stole på sin egen kraft og styrke.

Det slutter aldri å forundre meg at så mange mennesker sier at de vil ha en forandring eller utvikle seg i nye retninger, likevel fortsetter de å være som de er og lever like trygt som de alltid har gjort. Dette er livsløgnerne – de som klager over alt som de selv ikke våger å favne.

Først når livet smuldrer sammen som knust glass og de ligger og gisper i grøfta, våger de å endre seg bitte litte grann.

Eller det er de som lever trygge og forutsigbare liv, og først når de plutselig finner ut – etter en rekke år, at de omtrent kjeder seg i hjel, så tar de et lite skritt framvover i sin egen uvikling.

En del menn kan være gode eksempler her. Noen av dem har ofret drømmene sine for å fremstå som økonomiske og ansvarsfulle fedre og ektemenn og plutselig en dag innser de at de har levet på en løgn. De går trøtt av hele tryggheten og hiver seg desperat ut  i dramatiske selvhevdelseseksperimenter.

Ved slike korsveier har de selvfølgelig byttet ut kona og egne barn til fordel for ung elskerinner med andre sine barn, de har jogget sine mil langs veien til de kjente blodsmaken i munnen, kanskje mistet jobben, huset og ølmagen.

Og så endelig, vokser det fram en eller annen form for erkjennelse. Og kvinnene – vel de hiver seg ut i nye og krevende utdannelser, realiserer seg selv i alle retninger, begynner på magedans, går på selvutviklingskurs eller skriver bok og blogg og hele pakka. Å leve litt hver dag, teste ut egne evner og muligheter, gir større kontinuitet i både livsglede og erkjennelse.

Jeg mener at det er viktig at vi velger bort livsløgnene våre og det stoe angstfylte behovet for trygghet, slik at erkjennelsen ikke kommer fra en total forvandling eller etter et fullstendig havari.

Og nå vil jeg gjerne gjengi kloke ord skrevet av Per Gullfoss, for å underbygge dette, noe omskrevet for å passe sammenhengen…

Sannheten er at selve livet består i å møte det ukjente i seg selv og andre som en kontinuerlig utfoldelse.

Livet dreier seg om evnen til tilstedeværelse. Til å oppleve, utfolde og ta imot. Livet er en erfaring, ikke en teoretisk sak som skal forstås.

Ut av erfaringen man får gjennom møtet med det som er ukjent, vokser det fram erkjennelser. Ikke erkjennelser som gjør en trygg så man kan mestre alle situasjoner og leve det perfekte og feilfrie liv, der man aldri tar feil valg eller gjør uvettige ting.

Tvert imot så rommer erkjennelsen motet til og ikke mestre alle situasjoner. Motet til å leve fullt og helt og risikere det uperfekte. Ja, til og med å elske det uperfekte. Motet til å risikere, motet til å være i forandring, motet til å ta imot livet slik det er og fylle det med sin egen kraft, sitt liv, sin sorg, sin lengsel, sin glede og sin kjærlighet.

Det er slik jeg lever mitt liv – og det er dette bloggen gjenspeiler. Mitt budskap til deg er at vi skal elske livet og leve det. Ekte livsglede oppnår man når man stadig prøver seg i ukjent farvann.  Når man erfarer, forstår og tilslutt erkjenner.

“Enhver ny erfaring som fører til ny erkjennelse vil alltid være en reise inn i det ukjente”.

“Den ytre kunnskapen vil alltid bli en tillært viten, mens den indre, den evige, er veien til sannheten. Den er dit sanne selv. Den er ditt evige selv”.

Vi har alle vår vei å gå. Noen tråkker sine egne stier og havner ute på vidden, noen går i ring og noen går seg bort. Enkelte slår seg ned i veikryss og andre igjen tror de er kommet til veis ende.

Bestefar – 93 år

Jeg syns denne lille historien fra Birtavarre er så god at den fortjener en plass på bloggen min.

Potetbonden har vært i sving. Han opplyser at det har vært ett middels år for poteten. Han sier videre at det normalt skal høstes 5 bøtter potet på 1 bøtte som er satt. Årets avling ga 4 sekker, det stemmer bra med regnestykket og han er tilfreds, men den kunne gjerne vært større. Han sier at til neste år skal han doble avlingen og da regner han med ett lite overskudd slik at også sjura og kråka kan få litt mer.

Som 93 åring må man kunne spe på litt til pensjonen og sikre alderdommen, man vet jo ikke hvem som skal styre skuta etter valget. Mest av alt frykter han at Fremskskritspartiet kommer til makten og da er det fare for at de gode ordningene med at sametinget gir driftsstøtte til grisgrente strøk der vi sjøsamer holder til, blir borte. Den som lever får se.

Hilsen oss sjøsamer!

Kreativitet i NAV/offentlig sektor

Likhet og konformitet er de største truslene mot endring i offentlig sektor

Intensjonen bak NAV reformen er både riktig og helt nødvendig.Lykkes vi ikke, vil dette få store konsekvenser både for den enkelte bruker (som er de aller flese av oss) og for bedriften Norge i framtiden. Det er tungt med reformer og endringer, og det er ingen tvil om at svært mange av oss sliter, både ledere og ansatte i NAV. Samtlige jobber enormt mye og vi kaver for mye med alle oppgavene vi nå skal ivareta på nye måter. Metodikken og holdningene vi skal skape det nye utfra, er de samme – Likhetsprnsippet er rådende – konformiteten ledende. Vi trenger å finne fram til løsninger som fungerer bedre og vi må skape en helt annen “drive” enn det som tidligere har vært nødvendig i offentlig sektor.

NAV er blitt en vannvittig kompleks organisasjon, som krever sin mann og sin kvinne på nye måter. Gamle framgangsmåter holder ikke lengre. Kjente lederstiler, tradisjonelle forventninger til medarbeiderne og til oss selv, er avsluttede kapitler.

Nye lederstiler og samhandligsformer

NAV – reformen tvinger fram nye lederstiler og kompetanser. Det blir for lettvint å se til kulturbyggeteorier og “New Public Management”.

Det handler ikke kun om å skape en felles kultur men om å dyrke fram nye samhandlingsformer, arketyper, tilnærminger og individuelle og kreative kompetanser, som vi enda ikke har tradisjonelle ekspempler på. En felles kultur med nye holdninger vil komme, men ut fra et nytt og annerledes fundament. Det handler heller ikke lengre om å adoptere organisasjons og ledelsesmodeller fra privat sektor – vi jobber ikke med ting – men med mennesker på nye måter.

Skal vi lykkes, tror jeg også det bli helt nødvendig å synliggjøre ildsjelene, de som kan, som vil og som er klare for å brette opp armene og spille en forskjell. Disse medarbeiderne og lederne må kjenne til hva som fungerer når man skal hjelpe andre og de må samtidig våge å se egne relasjonsteorier i større sammenhenger. Det handler om respekt for andre, om ansvarlighet, om iver, glede og entusiasme. For å helpe andre mennesker til å se mulighetene, må samtlige i NAV lære å se dem selv.

Hva er det med offentlig sektor som dreper kreativiteten og de mange ildsjelene som finnes der?

De fleste av oss er ikke vant til å komme med kreative og annerledes løsninger. Vi er redd for å dumme oss ut, for å skille oss ut – ikke minst for å tape ansikt ovenfor lederen eller kollegaene.

Vi har lært at likhet er det samme som trygghet – og til tross for at flere og flere av oss tar høyere utdanning, våger vi oss ikke ut av likhetsboksen. Ja, de fleste våger ikke engang å bruke  teori eller reflektere teoretisk for å begrunne forslag – av samme årsak: Ikke fremhev hva du kan – Ikke gi uttrykk at du kan mer enn oss – ikke fremhev deg, eksponer kunnskapene dine – ikke skill deg ut…

Vi briljerer ikke og tar ikke sjanser, men flyter i en grå masse av tillært attfærd… Egentlig trenger vi ikke å briljere heller. Vi er konforme, mette og fornøyde med å oppholde oss i vår egen tilfredshet – eller felles missnøye. Krydderet i hverdagen er ikke stolthet over kreative og supre løsninger – men å dele en felles stemme som klager over alt som ikke fungerer.

Hvis noen er av en annen oppfatning, hever vi på øyenbrynene – Ikke forstyrr oss i vår behagelige virkelighet. Ikke skap stress ved å blomstre. Ikke si noe som kan kreve at vi forandrer oss, må jobbe mer på nye måter. Ikke rop så høyt at vi må stanse vår egen flyt for å ta stilling til ukontroversielle løsninger, tanker og ideer.

Har vi det slitsomt på jobb og  ikke riktig enda mestrer NAV oppgavene våre, synker vi ned i vår egen selvmedlidenhet. Selvfølgelig gjør vi det – for den deler vi jo med “alle” de andre. Å dele en felles oppgitthet og resignasjoner med hverandre gir innpass i fellesskapet.  Det blir vi mot dem! Jeg trenger vel ikke si engang at det ofte er lederne som blir den ene parten her.

Og dette er ikke medarbeidernes feil! Det handler om ledelse og det handler om lederens evne til å skape gode og trygge areaer for kreativitet og løsninger.

Samtidig er det ingen vits å legge under en stol at også lederne strever. Kravene og forventningene er enorme, og fallhøyden stor.

Større kreativitet i offentlig sektor

Eksperten på kreativitet, Sir Ken Robinson, utfordrer vårt utdanningssystem. Han etterspør en ny måte å tenke på, der det blir mulig å dyrke kreativiteten og der vi erkjenner flere typer intelligenser. Skolesystemet, slik det er i dag, skaper gode arbeidstakere, snarere enn kreative tenkere. ”Vi utdanner folk ut av deres skaperevne”, påstår han.

Jeg vil hevde at store offentlige organisasjoner som er under omstilling, forsterker denne utdanningsveien både fordi mange ledere ikke har tid til kreative krumspring fra sine medarbeidere og fordi noen av dem heller ikke takler fargerike medarbeidere som gjerne vil forsøke å spille en forskjell. Oppgavene blir for store og for krevende og det blir vanskelig med kreativitet når alt rundt en er et kaos. Og dette ser vi på alle nivå. Når noen blir for synlig, vil yte det lille ekstra, er ikke de interne forholdene tilpasset dette.  Det finnes også organisasjoner der det ikke er plass til flere enn en dronning eller en gudfar. Tar andre for stor plass, får de hurtig signale om å tone seg ned. Ledere såvel som medarbeidere. Primadonnaene kveles, mister motet, gleden og troen på seg selv.

Vi tilstreber et inkluderende arbeidsliv, men de som skal inkluderes er de som strever,  som er litt svakere eller litt mer forsiktig enn bermen. De som faktisk kan skli inn ubemerket i den gråe massen. Ildsjelene skaper frykt, usikkerhet og stress! Kreativitetens kår blør.

Jeg er opptatt av hvordan vi fremmer kreativiteten i arbeidslivet, og da først og fremst hvordan ledere klarer å få fram gode og kreative forslag hos medarbeiderne. I omstillingsprosesser er det helt nødvendig at kreatviteten blomstrer – slik at organisasjonen ikke faller tilbake til gamle metoder. For å få dette til, må offentlig sektor finne nye veier å gå for hvordan de kan beholde de kreative ildsjelene. Ken Robinson sier noe i sine foredrag som også kan forklare hvorfor dette kan være vanskelig: http://www.ted.com/talks/lang/eng/ken_robinson_says_schools_kill_creativity.html

Jeg er opptatt av årsakene, men i enda større grad av hvordan vi kan snu denne negative spiralen.

Workshop – lederutviklingsprogram

For en tid tilbake fikk jeg delta i en workshop iverksatt av direktoratet og KS. Formålet var å lage en opplæring for nye NAV ledere som passet bedre til den faktiske virkeligheten. Det ble skapt rom og mulighet til å fortelle litt fra vår egen virkelighet, og ulike problemstillinger ble løftet fram og diskutert.

På det tidspunktet var jeg meget opptatt av hvordan partnerskapet fungerte – eller ikke fungerte, og jeg hevdet ganske entusiastisk at NAV – lederne burde få opplæring i å lede partnerskapet mellom fylkesdirektør og rådmann, stat og kommune.

Flere av de tilstedeværende viste tydelig at de ble usikre, ukomfortable og kanskje litt brydde da jeg snakket i vei. ”Du kan ikke si noe sånt”, hvisket min sidemann. ”Vi må kjenne vår plass, og NAV – lederen skal fungere som sekretær under partnerskapsmøtene – ikke noe mer”.

Jeg gav meg derimot ikke, og litt senere da jeg ble valgt ut til å delta i en paneldebatt, tok jeg fram samme ønske og begrunnet det ytterligere.

Lederen fra KS viste etterhvert interesse for denne  vinklingen og støttet meg videre i diskusjonen, noe som bidro til at flere og flere våget seg på banen. Det som var interessant, var at noe løsnet etter dette. Flere av de andre NAV – lederne våget å komme fram med sine ting, og kreativiteten blomstret. Alle snakket masse, og ideene haglet. Det ble med andre ord en utrolig spenstig og interessant workshop, og jeg er ganske sikker på at lederopplæringen vil gjenspeile dette.

Hva utløste den kreative prosessen

Jeg har tenkt mye over hva som egentlig skjedde under dette møtet, og tror at lederen fra KS bidro til å sette den kreative prosessen i gang ved å støtte det som i utgangspunktet var en ukonvensjonell ide. Ved å vise interesse for ideer som ligger utenfor ”mainsteem” og den byråkraiske hierarkiske ånd, ble det skapt en arena der det blir trygt å våge seg utpå med egne tanker og refleksjoner.

 

Kognitiv intelligens og kreativitet

Men noe annet skjedde også her, og det tror jeg handler om en interessant kobling mellom erfaring, kognitiv intelligens og kreativ ideskapning.

Det er kanskje ikke en eksepsjonell tanke, at man må kjenne faget, organisasjonen og hensikten med for eksempel NAV reformen, for at det skal være mulig å komme fram med nye tanker og ideer, men å få lov til å vise at ingen av oss er feilfrie til tross for all verdens kompetanser, at vi strever med ulike ting, at vi gjerne vil, ja, det er det sjelden rom for når man er sammen med andre ledere.

Vi har alt for lett for å vise den vellykkede fasaden. Den som skal sikre oss anerkjennelse og status. Vi har lært oss de riktige begrepene, retorikken – å snakke uten å avsløre for mye. Vi tar plass i fellesskapet, uten substans.

Når vi deltar sammen med våre egne medarbeidere, vil vi også gjerne være suverene. Jeg tror ikke dette er et godt utgangspunkt for å anerkjenne de vi er satt til å lede.

Mitt poeng er at ledere må våge å si, at dette forstår jeg ikke. De må være lydhøre for medarbeidernes forklaringer og virkelighetsforståelser og samtidig være bevisst på kompetansen og erfaringene de samme medarbeidere besitter. Det er i fellesskap man kan skape et klima for kreativitet og deltakelse.

For å få dette til, må man være bevisst på hvilke metodikk som benyttes i f.eks. workshops og møter. Døden for kreativiteten er ledere som tror de har alle svarene selv og som ikke våger å ta medarbeiderne eller samarbeidspartene sine på alvor.

Under workshopen jeg refererte til innledningsvis, ble det skapt et rom der lederne fikk vise både hva de kunne, hvordan de hadde løst ulike utfordringer og hvordan de mestret og ikke mestret egen virkelighet. Dette til sammen skapte en følelse av å bli tatt på alvor noe som igjen gav det nødvendige grunnlaget for å produsere gode forslag.

Det skjer for ofte i offentlig sektor, at man implisitt underkjennes andres kompetanse, ved valg av metodisk opplegg eller ved å latteriggjøre andres innspill ved blikk, mimikk eller ord, utestenger man ”de andre” fra fellesskapet. Ikke bare den som har våget å synliggjøre nye tanker, men også de andre som er tilstede. For hvem våger å forsøke seg, dersom sidemannen ble møtt med taushet, tydelig overbærenhet eller latterliggjøring?

Tilhørighet og kreativitet

Følelsen av tilhørighet under møter og i organisasjoner, har videre en klar link til kreativiteten. Det er ledernes ansvar å skape en form av emosjonell følelse av tilhørighet og trygghet hos medarbeiderne.

De skal føle at de er en brikke i en helhetlig sammenheng, og at de tar del i meningsfylt arbeid. Ikke bare overordnet, ”vi har en meningsfylt jobb, hjelper brukerne kan skjønne”, men hver enkelt gang når vi skal endre eller etablere noe nytt i organisasjonen. Med andre ord handler dette om tilhørighet i de ulike prosessene, ikke først og fremst i organisasjonen som helhet.

Dette betyr egentlig at lederne må finne tid til – og være interessert i – å forankre problemstillingen eller forslaget som skal diskuteres, uansett om dette er pålagt fra ”oven” eller kommer fra en selv. Medarbeiderne må se nytten i det som skal skje og de må føle at de er vesentlige brikker for at ideen skal realiseres. De må med andre ord kjenne på følelsen av tilhørighet og være trygge på at deres bidrag ikke er pro-forma men helt vesentlig for å komme videre. Jeg er helt overbevist om at veldig mange ledere har fullstendig missforstått begrepet forankring og det har de gjort i ren frykt for å miste autoritet eller ansikt dersom det skulle vise seg at egne medarbeidere både kan og vil mer enn dem selv.

Men det er mer… Jeg tror at lederne må skatte primadonnaene som våger å skille seg ut. Istedenfor å bli usikker når noen viser personlighet, engasjement, glede og entusiasme, må lederen våge å møte dem med anerkjennelse selv om det det sier ikke er kjent eller forventet. Når primadonnane inkluderes skaper det en tilhørighet for det som er annerledes, noe som kan bidra til at også flere kommer på banen. Engasjement smitter – og selv den trauseste byråkrat kan ha noe å bidra med dersom frykten for å dumme seg ut blir borte. Dette betyr ikke at alle fantasifulle forslag iverksettes – kun at man inkluderer dem for å skape et kreativt klima. Jo, flere som våger seg på banen, desto flere alternativer blir det mulig å velge mellom.

Metodisk opplegg

Jeg har nevnt metodisk opplegg flere ganger, og er av den klare oppfatning av at valg av metodikk i stor grad styres av tilfeldighetens spill i offentlig sektor. NAV har vært dyktig på mange områder, derav i å etablere nye og spennende arenaer der ulike samarbeidspartene møtes for dialog og erfaringsutveksling. Jeg har deltatt i flere av disse, og vil vise til de mer eller mindre omstridte legemøtene. Deltakerne til disse møtene kan være  NAV representanter, bedriftsledere og leger og utfordringen som ofte diskuteres er økt sykefravær.

Min erfaring er at det metodiske opplegget er for dårlig (Gammeldags) På den ene siden sitter legene og forsvarte seg innbitt, på den andre siden sitter nav ansatte og bedriftsledere og kritiserte sykemeldingspraksisen totalt.

Begge partene løfter fram lekre eksempler på hvordan det ikke skulle gjøres… og de konstruktive forslagene på hvordan man kan redusere sykefraværet blir fullstendig borte i kampens hete…I stedet, tør jeg våge å hevde at samtlige leger kjenner en intens trang til å sykemelde samtlige av sine pasienter, i pur forbannelse, etter disse møtene.

Legemøter kan være fantastiske arenaer for kreativitet og løsninger – i stedet, ved å underkjenne hverandres kompetanser og erfaringer, ved å kritisere hverandres innspill og ved å skape en krigerstemning der følelsen av tilhørighet og fellesskap er totalt fraværende, dreper man enhver mulighet til å finne løsninger på problemet.

Det som stadig forundrer meg er at partnerskapsmøtene minner om litt av det samme. Metodikken mangler, og det som erstatter den -  er bokseringen, der rådmann og fylkesdirektør måler muskler og mengde makt. NAV – lederen kan i slike surrealistiske maktkamper, ende opp som den store pedagog og mekler.

Verken fylkesdirektør eller rådmann benytter partnerskapsmøte for å få informasjon om den praktiske virkeligheten ute på lokal – kontorene, og jeg vil hevde at metodikken rundt disse møtene fører til at kreativiteten og det gode samarbeidet har like store muligheter som en snøballs sjanse i Sahara.

Vi vil jo så gjerne gjøre en god jobb. NAV-lederne ønsker å lykkes med ledergjerningen, medarbeiderne kan gjerne tenke seg å gå hjem fra jobb hver dag med følelsen av at de mestrer jobben sin, vi ønsker alle sammen at akkurat vårt NAV – kontor skal bli det beste i landet – men vi drukner i utfordringer, i kompliserte saksganger, i datasystemer som vi sliter med å forstå og i spesialisterklæringer vi ikke har kompetanse nok til å tyde. Vi må planlegge bedre hvordan vi implementerer denne store reformen og hvordan vi setter sammen våre NAV kontor. Av erfaring vet jeg at det er etablert NAV – kontor, der ingen avde ansatte har trygdekompetanse, ikke en eneste en, men der flotte dyktige sosionomer har måtte brette opp armene og gjøre så godt de kan.  (Med minimal opplæring…)

Det vi trenger i NAV er kreative løsninger som vil gi oss fagstoltheten og arbeidsgleden tilbake. Vi trenger et partnerskap som gir autonomi og nok ressurser til lokalkontorene og vi trenger systemer som gir oss tid nok til å jobbe med den enkelte bruker. Det sises at 70 % av arbeidsdagene i NAV til den enkelte veileder brukes til å registrere brukersamtaler på Arena (Datasystemet). Det vi også trenger er  tid nok til å følge opp alle brukerne våre. Det får vi ikke før samtlige av oss stikker hodene sammen og velger vår egen og nye vei videre.

Offentlig sektor fremmer ikke kreativiteten

Offentlig sektor er ikke et sted der kreativiteten blomstrer.

Formalismen, likhetsprinsippet, frykten for annerledeshet og de manglende krav til nytenkning, bygger murer av betong som stenger effektivt for blomstrende uttalelser og nye tanker.

Jeg tror at dette er den største hindringen for å lykkes med for eksempel NAV reformen – eller med andre reformer i det offentlige.

NAV – reformen er den største velferdsreformen i Norge i dag. Den er krevende på så ufattelig mange områder, på alle nivå og innenfor samtlige fagretninger.

Vi sier så lett at vi skal gi andre mennesker muligheter ved å endre arbeidsmetodikk, hvordan vi samarbeider med hverandre og hvordan vi organiserer oss. Vi har side opp og side ned med bruksanvisninger og instrukser for hvordan vi skal gjennomføre alt sammen.

Vi snakker om endringsledelse og teaminndeling, om prosessdeltakelse og inkludering!  Likevel havner vi i endeløse møter med enveiskommunikasjon fra lederne, der vi drukner de ansatte i tusen detaljer om resultater og produksjonsstyring. Tenker vi i det hele tatt på hvor stille alle de kloke hodene er når vi samles for å trekke opp veien videre?

Elendighetsbeskrivelsen toppes når vi i tillegg velger metodiske opplegg som skaper fremmedgjøring og ignoranse framfor anerkjennelse og fellesskap. Fremdeles tror jeg på NAV. Etableringen er riktig og den er kommet på riktig tidspunkt. Jeg tror også vi vil lykkes – siden så ufattelig mange kloke hoder nettopp har sin arbeidsplass i NAV.

Framover

I NAV har vi fylkesdirekøter og NAV – ledere som personlig snur hver eneste brikke for å finne løsninger og muligheter. Til tross for dette, mener jeg at vi har en vei å gå også her for å skape et felles initiativ og pågangsmot som sprer seg gjennom hele organisasjonen. Det finnes for mye oppgitthet i sløret av frykt!

Jeg vil at NAV skal lykkes og jeg er overbevist om at vi må skape trygge og kreative arenaer for at vi skal nå i mål. Disse arenaene vil bidra til at vi klarer å finne fram til flere og bedre alternativer å velge mellom, bredere perspektiv og bedre oversikt over problemområdene, slik at beslutningsprosessene blir mer hensiktmessige. Klarer vi å skape disse, vil også NAV bli bedre i stand til å dra nytte av flere av medarbeidernes ressurser.

For å skape kreative arenaer trenger vi også kreative ledere, som ikke er livredde for å dumme seg ut og som er trygge nok til å håndtere medarbeidere og kollegaer som våger å være og å tenke annerledes enn dem selv. Noen ganger kan faktisk virkelighetsforståelser som ikke passer inn i det offentlige bilde, føre til nye og bedre retninger.

Etter 14 år privat sektor og 9 år i offentlig sektor, ser jeg at annerledeshet og ærlighet ikke nødvendigvis anrkjennes  i NAV. Vi prøver nok en gang å bygge opp en organisasjon i Max Webers hierarkiske ånd, i ren frykt for det nye, og lite velkjente som vi enda ikke har erfart.  Vi har en enda større vei å gå for å fjerne oss fra idealet om likhet og formalitet og over mot mangfold, arbeidsglede, entusiasme og kreativitet. Vi må læres opp til å risikere noe for å bli i stand til å gi andre muligheter.

I neste blogg innlegg vil jeg skrive litt om hvordan vi skal  frambringes de brukbare og originale ideer, forslag, produkter, mønstre, oppfinnelser og forbedringer.  Jeg vil si noe om hva NAV kan gjøre  for å øke denne kreative produksjon, ikke minst hvordan lederne bør forholde seg for å gjøre nav -reformen til en suksess….

Siden jeg vet at jeg har ufattelig mange kreative sjeler på facebooken min og blant dere som leser bloggen min, vil jeg bli veldig fornøyd dersom jeg får noen innspill og refleksjoner rundt begrepet kreativitet.Skriv gjerne i kommentarfeltet under denne artikkelen – og dersom dere ikke vil ha navnet deres med – kan dere sende innspillene til inboksen på facebook.

Den suverent viktigste lærdommen jeg har ervervet meg i løpet av tiden i NAV er hvor viktig samarbeid er. Alene kan man ikke lykkes, men sammen kan vi flytte fjell!

Jeg ser fram til fortsettelsen!

Min engel

Jeg lovet dere at jeg ville publisere noen av diktene jeg har fått tilsendt på i innboksen min om kjærlighet. Dette diktet er skrevet av en mann fra nord, og jeg syns det er så flott. Kjærligheten varer ikke alltid evig, og noen ganger står man der alene og føler at man ikke har lyktes med dette viktige prosjektet i livet. Det som er så utrolig er at kjærligheten kan vise seg på nytt, i møtet med en annen. Jeg tror at det finnes mange muligheter her i livet, og at kjærligheten treffer deg når du minst aner det. God lesning.

Min engel

Alene og ensom og helt uten mål
Lange dager og mørke netter
Intet lys i tunnelen, men så en dag
Skinte solen og lyset strømmet

Plutselig var du der, rett inn i mitt liv
Jeg har visst ikke enda forstått det
Det føles så godt, i kropp og sjel
Det beste som livet har gitt meg

Om englene finnes, så vet jeg hvor
Jeg er en av de få som har møtt en
Og det beste av alt, er at jeg også tror
At min engel også synes om meg

Du leger de sår ingen ser at jeg har
Og det bare ved at du er der
Mørke blir lys, gråt blir til smil
Tårer, lengsel og savn har forsvunnet

Så fort du har reist kommer skyer igjen
Men vissheten om at du er der
Gir trygghet og mot, roer ned min sjel
Nye drømmer og gode lengsler

Jeg vet ikke hva som er inni deg
Bare nærheten virker som balsam
På et såret og ensomt hjerte og sinn
Noe godt stråler ømheten rundt deg

Om jeg bare kunne få styrke til
Å gjengjelde alt det gode
Du har gitt meg ved bare å være deg
Med ditt varme og ømme vesen

Også du har hatt vondt og fått mange sår
Ikke engler engang slipper unna
Alt det vonde og såre som livet gir
Men engang vil du nok bli belønnet

Jeg håper vi engang får sammen gå
Hand i hand langs livets veier
Helt til enden vi finner ved reisens slutt
Der vi sammen kan si vi har seiret

I gode og onde dager

Kjærligheten har mange ansikter. Gjennom livet blir vi kjent med hvert et trekk, bevegelse og linje i disse uforklarlinge kontrafeiene. Kjærligheten kan finnes overalt hvis man ser etter den. Den kan være der for deg når du trenger den mest eller fortjener den minst, og den kan være tilstede uten betingelser eller med et osean av vilkår.

Kjærligheten er ikke slik den blir fremstilt på google.com, og den er slettes ikke enkel, selvfølgelig og forutsigbar når vi skal leve voksne liv. Å beskrive den for meg selv og for dere er ikke enkelt, men jeg tror at kjærligheten kan hjelpe oss å forstå, det vi med fornuften finner vanskelig å fatte. For å finne ut hva som er sann menneskelig kjærlighet, kan vi forsøke å vende oss til den Gud som har skapt kjærligheten.

Det heter seg i den kristne forståelsen at det er den guddommelige kjærligheten som er opphav til sann menneskelig kjærlighet. ”Kjærligheten kan ikke være rettet innover på oss seg selv, men er rettet utover mot den andre. Når kjærlighet leves på denne måten, etterligner vi mennesker den kjærligheten som strømmer mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, den kjærligheten som har skapt alt og som gir liv.

Denne beskrivelsen er hentet fra en bryllupspreken og understreker det udefinerbare med kjærligheten, det vi ikke nødvendigvis kan forklare med vilje og valg. Inngåelse av ekteskapet i kirken kalles også et sakrament, fordi selve vielsen gjør den usynlige kjærligheten konkret og virksom.

Man henter ned en bit av den universelle og udefinerte kjærligheten. Når vi sier ja til hverandre, blir vi et levende bilde på den guddommelige kjærligheten. Vi tar tak i den og gjør den til noe synlig og virkelig i våre liv.

Sitatet sier også at kjærligheten er rettet utover mot den andre. Den oppstår når vi selv gir. Den oppstår ikke når vi krever, stiller betingelser, viser hverandre forakt eller truer. Den oppstår først når man gir frivillig til den andre, når vi tilgir, viser hverandre omsorg, tid og omtanke.

Dette er kanskje en uventet fortsettelse på temaet kjærlighet på denne bloggen. Likevel mener jeg det er en interessant tilnærming, spesielt i en videre refleksjon over begrepet ubetinget kjærlighet.  Vi ønsker å bli elsket ubetinget, men svært få av oss opplever at kjærligheten og ekteskapet er ubetingede institusjoner.  De er i stedet fulle av betingelser som mange av oss har vanskeligheter med å leve opp til.

Ta for det første, betingelsen om trofasthet. Lykkelig forelsket står vi der ved siden av hverandre tidlig i 20 årene og lover hverandre evig troskap. Det vil si at vi skal være trofaste også om 5 år, og 10 år, og 20 år og 50 år. Fra den lykkelige dagen i kirken med brudeslør og hvite pumps og kjole og hvitt og sorte lakksko, setter vi en betingelse som gjelder for alltid.

Spørsmålet er om det er riktig å inngå et ekteskap med en slik betingelse som de aller fleste vil bryte en eller annen gang uansett. Vi skyver den indre lengselen om ubetinget kjærlighet til side, og tar til takke med en kulturell skapt konstruksjon; en kjærlighet som stiller betingelser.

Dersom betingelsen aldri var satt, ville det også være unaturlig å fylle på med andre betingelser. Kanskje ekteskapet også ville hatt en mulighet når det røyner på dersom utgangspunktet ikke var en betingelse om trofasthet? Jeg tror at når to inngår et ekteskap burde det kun fokuseres på tilgivelse.

Tilgivelse er en verdi som støtter den ubetinget kjærlighet og enhver som er gift vil før eller siden må kjenne på sine evner til å tilgi.

De fleste av oss gifter oss fordi vi elsker hverandre. Vi tror at ekteskapsinngåelsen er en begynnelse på et langt liv sammen, der vi skal sette barn til verden, ta vare på barn som allerede er satt til verden og der vi vil skape en trygg ramme rundt framtiden og våre liv her på jorden sammen.

I ekteskapet får vi erfaring med å være den som elsker og den elskede. Vi tror på kjærligheten i ekteskapet selv om vi innerst inne vet at ingen av delen vil bli en dans på roser.

Der og da får vi derimot kjærlighet synliggjort og manifestert. Den er gratis. Først i løpet av årene og når virkeligheten og hverdagen fylles med ytterligere betingelser og krav, forstår vi at kjærligheten koster mer enn noe annet. Flere ganger i løpet av årene vil vi med andre ord vurdere om det er verdt prisen, om ekteskapet med sin stadig tyngre bør av betingelser, har livets rett.

Det er nå det begynner å bli spennende og det er også nå vi begynner å nærme oss essensen av den udefinerbare kjærligheten. Fortsettelsen handler ikke lengre om forelskelse eller drømmer om en framtid.

Vi lever på en måte i denne framtiden, og har erfart hverandre på godt og ondt. Blant alle betingelsene vi setter til hverandre, ligger alle nederlagene og tabbene; alle de gangene vi ikke klarte å følge betingelsene.

Bak oss ligger med andre ord en sti av sorg, avstand, sinne, forakt, hat, løgn og bedrag, men også gode øyeblikk som lidenskap, fellesskap, vennskap og glede. Vi deler med andre ord en historie på godt og ondt.

Det er nå vilje og valg blir en viktig del av kjærligheten. Den spennende delen.

Vi kan velge å gå fra hverandre, for så å gå gjennom hele greia med en annen – eller vi kan velge å fortsette samlivet.

Finnes det vilje og dersom begge er enige i valget om å fortsette, tror jeg at kjærligheten vil vokse.

Kjærligheten vil vise et annet og nærere ansikt som ligner mer på den guddommelige kjærligheten i sitatet innledningsvis.

Det som er vel så interessant er at vi velger å gå videre med sekken av betingelser – og det er etter mitt syn en rimelig klar bekreftelse på den ekte kjærligheten – eller for den sakt skyld at ekteskapet har vært basert på mye kjærlighet i utgangspunktet og ikke bare romantisk fantasi..

Men jeg liker det ikke. Betingelsene. De reduserer friheten, den personlige veksten og i noen tilfeller muligheten til selvrealisering. Det er heller ikke spesielt romantisk å elske med vilkår.

Det er mye annet i ekteskapet som heller ikke kan betraktes som særlig romantisk.

Ta for eksempel ølboksene som har en tendens å dukke opp overalt. Jeg finner dem i veggseksjonen, på soverommet, under sofaen, på verandaen og på badet ved siden av Pondusbladene. 20 år sammen med en mann har lært meg at det eneste en mann klarer å gjøre to ting samtidig er når han sitter på do.

Det å leve sammen med et annet menneske er i det hele tatt en krevende prosess.

Frustrasjonene kan lett dekke til den guddommelige kjærligheten, det er i hvert fall min erfaring.

Og så er det den mest uttalte setningen i ekteskapet;  ”Hvor er sokkene, hvor er hammeren, hvor er pub – til pub skoa, hvor er slipemaskinen, hvor er hullemaskinen, hvor er ditt og hvor er datt og hvor i helvete er”… Og nettopp, når jeg selv reiser meg opp for å lete, finner jeg sakene hans akkurat der jeg først ba han å gå og se.

Menn finner ikke ting – og det blir ikke enklere når man får 3 sønner på rappen som heller ikke finner ting. Takk, min kjære lille datter for at du stort sett har kontroll på dine ting.

Og når jeg først er i gang. Må jeg nevne tapetknivene.

Bilopprettermenn har tapetkniver i alle bukselommene og de detter ut i sofaen, i bilen, i senga, på badehyllen, i bestikkskuffa, i undertøyskuffa mi(av en eller annen merkverdig årsak).

Menn som han med et meget sterkt maskulint selvbilde, har forresten mer enn kniver i bukselomma.

Skruer, spiker, skrujern, papirlapper, mynter, stålstrenger, snusbokser – og ”you name it”. Og det er utrolig morsomt å få dem i vaskemaskinen.

Fordelen er at disse mennene fikser vaskemaskinen etterpå, og de setter inn vinduer, bygger vegger, legger fliser, fikser tette avløpsrør, reparerer bulker i bilene, de bygger hele hus og garasjer og løfter og sjauer og ordner ting.

Og er det sommer så gjør de det med verktøy belte og i bar overkropp. De har skitne negler, har muskler som kommer av hardt arbeid og ikke helsestudio og de tar sin øl uansett hva man sier, roper eller truer med.

De er sterke menn som gjerne henter månen ned, dersom det er hva konen ønsker, og får de en tzunami i hodet beholder de det samme hodet kaldt og sørger for at alle er i sikkerhet, før de i det hele tatt vurderer å stikke selv.

Og kjærligheten – vel – den er kanskje ikke det viktigste i hverdagen, men den er der. Jeg merker den hver kveld når machomannen labber ned trappene med et vannglass til sin datter og blir der inne en stund.

Hun får ”butterflies kisses” og rikelig anledning til å fortelle sin pappa om hvordan dagen hennes har vært.

Jeg merker det også når kontoen min er tom og hans aldri er det, og overføringen går på 2 minutt uten spørsmål fra hans side.

Kjærligheten spør om andre ting – og den krever andre ting. Den er ikke forutsigbar, enkel eller selvfølgelig. Den handler om vilje og valg og forsakelser, men også om endeløse samtaler, økonomisk trygghet, fellesskap og glede. Den er – uten at den alltid er like synlig. Den koster, uten at prisen er uoverkommelig. Og den gir, om ikke alltid ubetinget.

Er man så heldig at man klarer å reise seg etter hver gang man har snublet, er belønningen stor.

Det man får er en framtid sammen med et annet menneske som man er blitt uendelig godt kjent med gjennom sorg og glede, hverdag og fest.

En mann som man deler en historie med på godt og ondt; felles minner som man kan hente fram når man sitter ved siden av hverandre i livets solnedgang. Hvis man er så heldig da! Jo, jeg tror på kjærligheten. Ikke uten kynisme, ikke uten tvil – men likevel av hele mitt hjerte.

Dei to gamle ved bordt- hendene. Duken med brød mellom dei.

Ho løfter handa – tørkar han om munnen.

Brødet latteren mellom dei.

Et dikt av Åse Lilleskare Faugstad

Når du er borte!

Nærast er du når du er borte.

Noko blir borte når du er nær.

Dette kaller eg kjærleik-

Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte

av susing frå vind og foss

No ligg ein bortgøymd tone

og dirrar imellom oss.

-Av Tor Jonsson