For nøyaktig 10 år siden fikk jeg og min familie en Tsunami deisende i hode andre juledag. Dere som satt trygt hjemme i Norge fikk se skremmende bilder av bølgen som rullet over TV-skjermen, mens vi som var i Asia opplevde de mest dramatiske øyeblikkene i våre liv.
De der hjemme trodde vi var døde
Min eldste sønn som dengang var 18, min mor og bror samt søsteren og broren til min mann, satt også hjemme og fulgte rystet med på bildene som som rullet over skjermen. De hadde fått en telefon allerede på morgenkvisten om at vi var tatt av tsunamien alle sammen og at utfallet var usikkert. I flere timer trodde de at vi var døde og jeg kan tenke meg at bildene på TV gjorde inntrykk på dem!
Det som er spesielt er at dere der hjemme likevel visste mer om det som skjedde enn det vi gjorde som var midt oppi dramaet. Vi hadde ingen TV vi kunne se på, telefonlinjer som virket eller elektrisitet og lys når mørket la seg som et blytungt teppe over alt. Vi visste ikke hva som hadde forårsaket flodbølgen eller om våre opplevelser bare var den spede begynnelse på verdens undergang. Når man ikke vet, genereres alle fantasiene og fryktene, om hundremetersbølgen som vil komme og ta med seg alt.
Dette er min historie, fortalt fra hjertet uten filter.
Vi rømte fra ribbe og julehysteri
Vi var 16 i reisefølge. Ni voksne og 6 barn, fordelt på tre familier.
Sammen med oss var tre av våre barn; Stefan, Kent Ivar og Anna Elisabeth, svigermor Ingeborg, min svigerinne Nina, hennes mann Tor – Eilif og deres datter Eirin.
I tillegg reiste vi sammen med Jostein Viksund, norsk fastboende båtbygger i Sri Lanka med konen Chitra og sønnen Erling og min bestevenninne Bente Fernando Sem med hennes singalesiske mann Sahnta og deres to barn, Leo og Oline
Jula skulle feires i Hikkaduwa på sør vest kysten av Sri Lanka; Paradisøya, kokosnøttlandet der apekattene danset i trærne og elefanter krysset veiene.
Vi voksne fra Tromsø hadde rømt fra ribbefett og gavehysteri for å slappe av, drikke Pina Colada og stupe i de turkise varme bølgene i det indiske hav.
Vi skulle svømme med gullfiskene og gi barna våre gode opplevelser som de kunne gjemme i hjertene sine og tenke tilbake på med glede. Vi var en munter gjeng med tusen planer for de kommende dagene.
Og det ble mye glede. Jungelsafari på elefantryggen, intense shoppingturer i fargerike varehus, spennende turer på trehjulsmopeder, lange dorske dager ved svømmebassenger og en annerledes julekveld med fyrverkeri og en julenisse som danset ”ustøtt” disco med svigermor hele kvelden. Vi var brune og lykkelige og en sammensveiset stor familie som trivdes sammen og gledet oss hverandre og den vakre øya
26.12-2004, når alle detaljene fikk betydning
Alt forandret seg andre juledag. Vi hadde nettopp stått opp og satt i sola ved siden av svømmebassenget og spiste frokost. Klokka var 09:30. Nede på stranda gikk en mann og feiet og plukket opp søppel. Han dro et dekk etter seg, og vi la merke til at han rett som det var puttet småting turistene hadde glemt igjen på stranda inn i dekket.
Jentungen vår på 7 år, ville tilbake til rommet for skifte kjole. Jeg sa nei, sikkert litt for høyt, og hun geipet mot meg mens hun pirket fornærmet i maten. På seg hadde hun en hvit og blå marine kjole og på føttene blanke sandaler med små hæler. Hun likte å pynte seg og var allerede blitt en liten primadonna.
Gubben og svigermor klaget over den tynne kaffen og Viksund junior sukket resignert over den singalesiske maten han var så innmari lei av.
Vår gode venn Santha Fernando og min svigerinne Nina Emaus var midt i en iherdig samtale der de begge var hjertens enig i at vi hadde betalt alt for mye for de enkle fasilitetene på hotellet der vi bodde. Jeg husker at jeg kommenterte beltet min mann hadde rundt livet. Allerede så tidlig på morgenen hadde han tatt på seg pengebeltet der også mobiltelefonen og passene våre lå trygt bevart. Han tok ingen sjanser og jeg lo litt av det. Alt indikerte at dette var en helt vanlig morgen.
Kanskje burde vi ha skjønt at noe var i gjære? Vi kikket opp samtidig da en stor gjeng med fugler fløy skrallende over hodet vårt i flokk og innover øya. Kanskje registrerte vi også at stranda med ett ble fri for løshunder og at de smaløyde og skinnmagre katter som vanligvis smøg seg inn mellom bena våre for å få litt matrester, var borte. Kun en hund som var bundet fast til en stolpe ble igjen og den gjødde intenst.
I etterpå klokhetens navn, fantes det en dvelende advarsel i luften rundt oss. Havet glitret ikke like forførende som tidligere men fremstod urolig og mørkt. Den klare blå himmelen virket stivnet, som om den hadde forvandlet seg til en makaber kulisse for jordens undergang. Menneskene rundt oss var allerede begynt å svette i varmen. Det var som om verden holdt pusten i endeløse sekunder før alt braket løs.
En svensk familie hadde akkurat beveget seg ned på stranda og hjalp to søte lyshårete jentunger om bord i en av de mange turistbåtene som skulle frakte dem ut for å se på fiskene gjennom glassbunnen i båten. De hadde nok stått opp tidligere enn oss og ville nok få hele dagen med seg. Jeg fulgte båten med øynene mens de kjørte utover mot horisonten.
Flere andre turister fulgte etter den svenske familien og la seg på solsengene langs stranda. Med seg hadde de bager med drikke, lesestoff og badetøy.
Vår sønn på 8 år ville ha mer mango og gikk målrettet inn i restauranten bak oss. Jeg betraktet han og tenkte at han hadde på seg alt for mye klær til å være ute i varmen. Både sko og sokker, i tillegg til korte bukse og t-skjorte. Stefan på 13, hadde allerede kledd badebuksa på. Han og onkelen Tor – Eilif stirret målbevisst ned mot sjøen og vurderte allerede en morgen dukkert selv om sjøen var vel urolig.
Vannet kom med død!
Med ett forandret alt seg. Vannstanden begynte å stige. De solhungrige turistene som allerede lå utstrakt på solsengene, reiste seg hurtig da vannet klappet sengene sammen under dem. Først forsøkte de å berge håndklærne og bagene sine, før de i neste sekund oppfattet at det lureste var å sleppe alt og i stedet løpe opp mot hotellet.
Strandfeieren stupte etter dekket sitt. Vi som fremdeles spiste frokost utenfor hotellet, fulgte scenariet, som utspilte seg nede på stranda med latter. Først da menneskene kom springende opp mot hotellet der vi satt, for så i neste sekund å bli slynget av vannet mot den lille trappa og kanten opp mot hotellet, reiste vi oss. Tor Eilif Emaus, reagerte instinktivt og hjalp noen strandløver opp den korte halvmeteren, mens vannet kom nærmere og nærmere.
I neste sekund kom vannet over kanten, svømmebassenget forsvant i hav og plutselig forsto vi at her var det ikke snakk om et plutselig stigende høyvann. Jeg husker det forbausa uttrykket til min svigerinne Nina da hun kom ut av restauranten. I hånden holdt hun et fat med en varm omelett på og hun fulgte omeletten med blikket da vannet slo den av fatet og fikk den til å seile gjennom luften. ”Jeg hadde lyst på den”, sa hun betuttet.
Den første serien med bølger som kom slo stolene bort under oss og veltet bordene. Noen skrek da de store vindusglassene til restauranten knuste. Alt skjedde så fort. Min kjære venninne sto i døråpningen til restauranten og tviholdt på barnevognen med minstebarnet i. Mannen hennes Santhas ord skingret gjennom den intense lyden av havet; «ta Oline ut av vogna»! I samme sekund som hun løftet datra ut av vogna, ble den knust!
Hvor var ungene?
Vi måtte komme oss unna, men hvor var alle sammen? Hvor var ungene? Noen sprang mot resepsjonen, andre inn i restauranten som allerede fyltes med vann og min mann og jeg sprang mot rommene våre i første etasje. Viksund junior ropte skingrende at kona og guttungene fremdeles lå i sengene sine og nå fosset vann inn overalt. Vannet bare steg og steg og bølgene virket høyere og høyere.
Vi hadde et mål. Vi måtte finne ungene i alt kaoset. Jentungen vår var ikke på rommet. Jeg var sikker på at hun måtte være der. Hun måtte ha gått dit for å skifte kjole, til tross for mine innvendinger noen minutter tidligere. Det store brune garderobeskapet lå veltet over sengene, men min mann klarte å løfte det nok opp slik at vi fikk sjekket at hun ikke lå under skapet.
Rommet ble fylt av vann på rekordtind. Av en eller annen årsak dro vi koffertene våre inn på det badet som lå innerst inne, før vi kavet oss ut gjennom vannet. Kent Ivar? Skulle ikke han hente mango?
Akkurat der og da ante vi ikke hvor de to minste ungene våre befant seg. Min mann og jeg reagerte iskaldt og likt. Vi fikk ikke panikk som så mange andre rundt oss. På et eller annet vis klarte vi å sjekke hele rekken av rom som vendte ut mot stranden og som reisefølget vårt disponerte. Vi måtte være sikre på at ungene våre ikke lå fastklemt i et av dem, eller noen andre mennesker, for den saks skyld. Innerst inne tror jeg nok jeg først og fremst så etter egne barn mens min mann klarte å leke helt å berge flest mulig!
Svigermor; Berg ungan!
Da vi kavet oss tilbake gjennom vannmassene så vi svigermor på 67 som lå forvirret i vannet et stykke foran oss med knuste bord og stoler over seg. Vår Stefan på 13, forsøkte fortvilt å hjelpe henne løs, men fikk etter hvert mer enn nok med å holde seg selv fast i en av søylene. En livløs fisker ble slynget mot oss, men vi enset det knapt. Da min mann forsøkte å dra seg fram mot sin mor ropte hun; ”Berg ungan– berg ungan”! Hun tviholdt fremdeles på en søkkvåt sigarett med den ene hånden og en knallrød lighter med den andre, mens hun lå vidd inn mellom borddelene. Selv om hun ikke kunne svømme, var ungene viktigere enn henne.
Noen minutter forsvant for meg. I glimt husker jeg at min mann fikk tak i sin mor at at jeg fikk tak i Stefan og jeg klarte å dra han med meg inn i hotellet mens stadig stigende vannmasser pumpet nådeløst over oss.
Vi dro oss framover mellom hotellsøylene mens vannet slo over hodene våre. Alt av vindusglass, istykkerrevne dører, treverk og møbler smalt i stykker rundt oss, og vi slet oss ut meter for meter, fra søyle til søyle. Under føttene våre knaset det i knust glass. Da vi var ute på den andre siden og Stefan sto trygt på bena på en liten balkong, klarte jeg å svømme tilbake igjen samme veien. Stefan var i det minste trygg, trodde jeg!
I disse dramatiske minuttene, tror jeg det var det enkle konstruerte og kvadratiske hotellet som vi hadde betalt i dyre dommer for, som reddet livene våre. Litt spesielt det, siden det egentlig var nabohotellet vi skulle ha bodd på, men der var det fult….Det hadde skjedd noe feil da vi booket… Nå kom vi oss opp noen etasjer og i sikkerhet og vi fikk vite av andre at de andre to ungene også var ute av hotellet. Ingen tenkte på sjåførene som sov i kjelleren – og aldri kom seg ut!
Vi var ikke forberedt på neste bølge. Den fylte hele første etasje med vann helt til taket og knuste absolutt alt. Gatene rundt hotellet ble fylt av frådende vannmasser. Biler og små fiskebåter ble slynget hulter til bulter og ble kastet framover mot land, inn i butikkene og over folk. Rett foran oss ble en hvit turist knust av en bil som ble kastet mot han da han forsøkte å klatre opp på et tak.
Vi så desperate fiskere som fortvilt forsøkte å redde fiskebåtene sine med egne hender og like desperate familiemedlemmer som forsøkte å holde dem igjen med makt. Alle skrek og vannet bare fortsatte å komme med full styrke. Rundt oss på alle kanter fantes et inferno av hav og fortvilte mennesker, knust glass, flytende Buddhafigurer, båter og biler, dykkerutstyr, klær fra butikkene, kofferter og død!
Vi var kommet oss opp i fjerde etasje og sto som paralysert på balkongen og stirret utover havet. Lyden av havet var overveldende. Vi var gjennomvåte, redde og forvirret.
Vannet som forsvant igjen
Mens vi sto der for å forsøke å fatte hva som egentlig hadde skjedd, endret alt seg igjen. Denne gangen ble vannet sugd utover igjen. Alt vannet forsvant. Ikke bare til den vanlige strandlinjen men flere kilometer med havbunn og korallrev ble liggende naken. Vi stirret målløst utover. Enkelte steder hadde saker fra hotellrommene og butikkene festet seg fast i korallrev og steiner og i båtvrakene som hadde kilt seg fast. Min manns nye skreddersydde dress i dressposen lå kveilet rundt gelenderen ved svømmebassenget.
Plutselig krydde stranda av singalesere som sprang ut for å plukke opp gjenstandene. Vi gikk også ned til første etasje og inn på de ødelagte rommene våre. Kofferten vi hadde dratt inn på toalettet var borte. Det samme var selve toalettet.
I hotellresepsjonen var den store tungen safen flyttet 10 meter tvers over gulvet. Det var vanskelig å komme seg framover siden så mye av inventar og vegger var knust. Vi burde ha kommet oss i sikkerhet, men vi lette etter sko og vann. De bare føttene mine var fulle av sår og glassbiter og av en eller annen merkverdig årsak ønsket jeg å finne kameraet mitt. Siden det ikke er et undervannskamera jeg har, var jo det et merkelig påfunn.
«More water is comming»
Vi nølte for lenge mens vi lette blant alt istykker smadrede inventar og plutselig hørte vi nye skingrende skrik. «More water is comming!» Vi burde vært forberedt på det som skjedde, men hjernen fungerte ikke slik den skulle. Vi hadde svelget saltvann, var svimle og utmattet, og da vannet kom tilbake med voldsom kraft var det så vidt vi rakk å klatre høyere opp i etasjene på hotellet.
Vi stirret som fjetret på bølgen som kom i rasende fart mot land. Hjertet sluttet å slå da vi registrerte at vannet denne gangen slo enda lengre innover i landet. Hadde ungene våre kommet seg langt nok unna – fort nok?
Singaleserne som forsøkte å samle sammen tingene på stranda, ble slukt av sydende salt sjøvann. Med vannet kom også store fiskebåter i rasende fart og ble kastet med full styrke inn over land. Mennesker ble slukt rått mens de fortvilt forsøkte å springe i sikkerhet. En liten båt med gjennomsiktig glassbunn lå snudd opp ned mens flere hender fortvilt forsøkte å klamre seg fast til den. I neste sekund var alle hendene borte og båten kom seilende mot oss. Mon tro hvor den svenske familien med de to små jentene var blitt av?
Den ene voldsomme bølgen ble erstattet av den neste. Vi stirret som paralysert utover havet i taushet mens uutalte spørsmål svirret. Var ungene, familien og vennene våre i sikkerhet? Hadde de kommet seg unna tidsnok før morderbølgen reiste seg 15 meter og tok med seg alt? Jeg var gjennomvåt og forvirret og helt fortvilt over at jeg ikke var sammen med ungene mine akkurat da. Min mann virket ruset på adrenalin og snakket febrilsk om alt og ingenting, storesøsteren hans var merkverdig stille og svigermor virket fjern mens hun forsøkte å spre bandasjer og sigaretter utover sengen for å tørke dem. De tomme 50 fots båtene, ble kastet hardt mot hotellveggen like under oss. Store betongdeler løsnet fra veggene og ble slukt av havet. Hotellet ved siden av vårt raste sammen, hotellet der vi egentlig skulle ha bodd. Rart hvordan tingene henger sammen, hvordan tilfeldighetene skiller mellom liv og død. Hvor mye vann ville komme? Ville vårt hotell stå?
Nå dør vi!
Vi så ingen mennesker lenger. Ingen fugler. Ingen dyr. Kun bikkja som var fastbundet ble med jevne mellomrom slynget opp igjen og igjen av vannet, død og knust til det ugjenkjennelige. Den eneste lyden kom fra havet.
Vi ble stående lenge i taushet. Først da bølgespruten traff oss hard i ansiktet gikk vi inn på rommet og stengte balkongdøren etter oss. Uten at noe ble sagt, gikk vi alle sammen over til den andre siden av hotellet og ut på en annen balkong som vendte mot byen. Havet var bak oss og foran oss stirret vi på de enorme vannmassene som dekket biler, butikker og hoteller. Det fantes ingen flukt vei.
”Vi vil nok ikke overleve dette”. Ordene til store søsteren til mann virket resignerte. Hun som hadde jobbet i Afrika for Norad i mange år og erfart andres død og ufattelige fattigdom, kunne ikke fatte det som skjedde rundt henne. Et spørsmål murret stadig med sitt nærvær; skulle bølgen på flere hundre meter komme og ta med seg resten? Ville havet sluke hele Sri Lanka? Tilintetgjøre paradisøye? Utslette den fra kartet og ta med alt av liv – oss inkludert. Var dette den endelige slutten? På et eller annet bevissthetsnivå forsto vi rekkevidden av de enorme ødeleggelsene rundt oss og vi skjønte at dette var alvor. Blodig alvor! Sannsynligheten var stor for at vi skulle dø.
Vandringen innover land
Men så stilnet det igjen. Vannet trakk seg igjen tilbake og vi begynte på vandringen innover landet. Ødeleggelsene var helt fatale. Overalt var det knuste hus, butikker og fiskebåter og fortvilte singalsere som hadde mistet alt og lette i ruinene etter sine kjære.
Vi hadde ikke sko på føttene, men fant klikk klakker underveis mens vi gikk. Varmen var intens, og de våte klærne tørket på kroppene våre. Etter hvert kom flere mennesker fram fra sine trygge plasser og begynte å gå innover og oppover. Min mann og svigerinne gikk sammen med en medtatt og forvirret svigermor, og jeg gikk fra dem. Jeg hadde ikke tid til å gå sammen med dem. Jeg måtte finne ungene og vennene våre. Jeg gikk som en gal. Lette fram hvert eneste medisinsenter og trålet gjennom menneskemengden med øynene. Varebiler passerte fulle av døde mennesker og på et av medisinsentrene ble de døde lagt etter hverandre på gulvet. Jeg så og så – og tok etter hvert innover meg katastrofen vi nettopp hadde vært en del av. Men jeg fant ikke noen av mine blant de døde. Jeg så noen ”hvite” armer i likhaugene og et sted hang et langt, lyst og krøllete hår ut av en av varebilene, men de hørte ikke til meg! Det var ikke Stefan, ikke Anna og ikke Kent.
Jeg kjente meg ufattelig urolig, kvalm og tørst og følte sterkt at jeg gikk på måfå og i feil retning. Svimmelheten jeg kjente, tåkela verden rundt meg. Det prikket i fingrene og armen kjentes tung og nummen.
Engelen
Det var da jeg så han. Han var høyere enn alle de andre og holdt meg fast med blikket. Øynene hans var intens brune og lysende. Huden hans var brun og glitret i solen. Han sa ingenting men gjorde tegn til at jeg skulle følge etter han. Det var en merkelig opplevelse for selv om jeg gikk fort, klarte jeg aldri å ta han igjen. Plutselig ble han borte som om han aldri hadde vært der og foran meg sto min mann, svigerinne og svigermor. Like bak oss gikk en trapp like opp til himmelen. Tempel, sto det på det skilt. Jeg var vist til tempelet av en engel.
Kent Ivar på 8 år
Vi gikk opp dit – helt til topps. Fremdeles hang frykten i oss. Fremdeles ventet vi på 100 meters bølgen som skulle slette alt fra kartet. Da vi var helt på toppen, kom en liten flott guttunge på 8 år springende i mot oss. Pappa-mamma, pappa ropte han mens han gråt – jeg trodde dere var døde. Munnen hans dirret, mens han snakket. Jeg så at hotellet der dere var ble fylt med vann og da måtte vi løpe fra dere. Jeg trodde dere var druknet. Bak han sto vennene våre og var like beveget.
Kent Ivar fikk fortelle sin historie. Han hadde vært inne i restauranten for å hente seg mer mango da havet flommet innover hotellet. Ved siden av han sto en kokk fra Japan og han hadde reagert instinktivt – røsket tak i guttungen og sprunget ut av hotellet og opp på et tak mens han hylte; Tsunami, Tsunami.
”Jeg ble ikke våt på bena engang», sa Kent Ivar. På det samme taket hadde vennene våre Bente og Santha med ungene sine, søkt tilflukt, og de hadde først sprunget videre da de så at nye enorme vannmasser flommet inn i gatene. Kent Ivar fortalte også om fluktmarsjen. De hadde sprunget over hager og gjennom hus for å komme seg unna og Santha hadde snakket opphisset i telefonen med sin søster hjemme i Tromsø om det som hadde skjedd, mens de løp. Han fikk fortalt at vi ble igjen i hotellet da vannet slo gjennom alt, men at Kent Ivar var trygg. Like etterpå ble alle telefonlinjer brutt og det er derfor min eldste sønn og vår familie hjemme i Norge trodde at vi var døde alle sammen.
Anna-Elisabeth på 7 år
Men vi var fremdeles ikke fulltallige. Etter noen timer, mens uroen fremdeles raste gjennom kroppen, ble jeg fylt med en forunderlig forventning. Føttene mine gikk av seg selv mot gelenderet til tempelet og jeg stirret nedover bakken. Et titalls trehjulsmopeder svirret rundt ved tempelinngangen, og flere kjørte opp og ned langs den smale veien. En av trehjulsmopedene fanget interessen min og uten å puste fulgte jeg den med blikket mens den snirklet seg framover. Den stanset ved siden av meg på toppen og jeg stirret intenst på sjåføren, en ukjent singaleser med et rødt bånd rundt hodet. Hvorfor stoppet han ved siden av meg midt i folkemengden? Vi var flere hundre mennesker på tempelet.
Bak kalesjen satt en liten jente på 7 år, i blå marinekjole og blanke høyhælte sandaler gjennomtrukket av blod. Flere år senere fant jeg skoene igjen hjemme og de var fremdeles flekkete av blod. Jeg kastet dem momentant. Armen til Anna Elisabeth var godt bandasjert og hun var helt alvorlig. Øyeblikket står som en påle i min erindring. Bildet er alltid der. Når jeg lukker øynene ser jeg henne og når jeg lever livet mitt ligger bildet der i bakgrunnen og minner meg på hvor utrolig heldig jeg har vært! Eirin som er min datters søskenbarn, fortalte at hun hadde tatt med seg Anna Elisabeth til et sykehus for å få sydd en stygg flenge på armen hennes. Anna Elisabeth hadde vært så flink hele tiden og holdt armen høyt hevet i alle timene de måtte vente på tur, fortalte fine, flinke Eirin.
Hun ble sydd der tilslutt, men dagen etter denne hendelsen måte singalesiske soldater sy henne litt til. Da sto hun midt i sanden på tempelet med masse mennesker, mens soldaten sydde henne litt mer med en stor nål, selvfølgelig uten bedøvelse. Min tapre datter felte ikke en tåre. Tsunami arret vil alltid være der som et minne fra denne opplevelsen. Et arr hun nødig vil at noen skal se eller kommentere.
Anna Elisabeth sa ikke så mye på en god stund, men til slutt kom noen få ord; ”Det var mange barn der mamma. De lå på murgulvet ved siden av hverandre og selv om jeg ikke hørte at de ikke pustet, så var de nok døde. Jeg var nok heldig jeg som ikke var like mye syk som dem”. Og etter en liten pause kom det; ”Jeg trodde helt sikkert at du var død i vannet, mamma”.
Stefan på 13 år
Utover dagen kom det flere tusen mennesker opp til tempelet. De buddhistiske munkene fortalte i ettertid at det var så mange som fire tusen mennesker som tilbrakte natten etter tsunamien på tempelet. Noen kom fordi de var redde for den store bølgen alle snakket om, andre fordi de hadde mistet absolutt alt.
Uroen var intens. Mange hadde mistet noen av sine kjære, mange gråt og spurte om noen hadde sett ektemannen, eller konen eller barnet deres i løpet av dagen. Vi manglet fremdeles et barn.
Vi var fremdeles redde og lyttet igjen og igjen til havet. Hvordan skal vi klare å binde ungene fast til oss dersom vannet reiser seg på nytt? Finnes det nye fluktmuligheter? Det var blitt sent på ettermiddagen og mørket begynte brått og uventet å smyge seg over oss og Hikkaduwa. Vi måtte finne Stefan. Mennene våre og tapre unge Eirin ristet av seg frykten og bestemte seg for å gå ned å lete i ruinene. Vi damene måtte bli igjen sammen med de minste ungene.
Munkene tente stearinlys rundt i tempelet, delte ut matter til oss som vi kunne ligge på og kom med varm te. Når mørket la seg som et sort tungt teppe over tempelet og Hikkaduwa, bredte uroen seg blant alle menneskene. Hvordan er det mulig å puste og snakke og drikke te og vente, når et barn ikke er der sammen med oss men kanskje ligger forkommen og alene blant ruinene? Har jeg mistet min sønn? Vil vi som så mange mennesker rundt oss miste en av våre aller kjæreste? Jeg pustet inn og ut mens jeg ventet på at mennene skulle komme tilbake.
Jeg hørte de velkjente stemmene deres først. De snirklet seg fram gjennom natten, etterfulgt av latter. Har du tenkt over hvordan følelsen av lettelse kjennes ut. Den gjør deg lett, nesten som om kroppen løftes over bakken. Plutselig legger legger vi merke til at vi puster med magen og pusten går i svimlende forte drag. Når jeg hørte latteren til mennene våre kjente jeg samtidig at gleden begynte å boble nederst i magen og prikke like ut i fingerspissene, mens tårene automatisk fylte øynene. De ville ikke ledd uten at de hadde funnet Stefan, skjønner du. Da mennene våre ble synlige og Stefan kom i mot oss midt i blant dem, var det umulig å snakke fordi det ikke er mulig å smile å snakke samtidig. Han var nesten naken, uten sko og kun med et håndkle over badebuksa. Håret var like langt og lyst og krøllete, øynenen like livlige og kroppen kun dekket av små kutt. Det var en forunderlig følelse da han smilte og lo sammen med mennene.
Hans historie var annerledes enn de andres. Da jeg forsvant fra han, ble han stående alene på balkongen. Han fortalte at han var svimmel og fylt av skrekk (Sjokk, regner jeg med), og at han sannsynligvis besvimte og falt tilbake i vannet.
Fire singalesiske gutter hadde fisket han opp igjen og båret han mellom seg mens de sprang av gårde. Guttene var svømmekompisene hans fra dagen før. Da de følte seg tryggere, hadde guttene gitt Stefan til en dansk familie som hadde tatt vare på han resten av dagen. Det høres så greit ut – at en annen familie tok seg av ungen min, men det var ingen selvfølge. Stefan forteller at de snakket intens om å la han være igjen mens de selv kom seg unna, fordi Stefan hadde skadet foten sin og ikke kunne løpe like fort som dem. Til tross for frykten deres, valgte de annerledes. Det er jeg evig takknemlig for. Bare tanken på alternativet, blir umulig. Mennene våre fant han hos dem, etter at de hadde spurt alle de traff om de hadde sett en lys europeisk ungdom.
Etter at vi kom hjem til Norge fikk vi et brev av denne danske familien. Stefan kastet brev før vi fikk takket dem. Han husket mest at de kranglet om å la han være igjen.
Tempelnatten
Vi var fulltallige – og vi var i live, kun med mindre kuttskader og kropper fulle av skremmende erfaringer. Min mann var den eneste som hadde en mobiltelefon (Vanntett) som virket og lange køer av mennesker ventet på å låne den for å ringe hjem da telefonforbindelsen kom tilbake. Vi hadde også penger og pass i magebeltet hans…Ikke så dumt kanskje, å bære med seg slike viktige ting.
Kan du forestille deg hvordan det er å ha hele familien rundt deg, alle barna – etter så mange timer i usikkerhet og frykt? Du kjenner deg ikke bare heldig men helt nummen av kjærlighet og takknemlighet og det finnes ingen ord som kan beskrive følelsen. Om natta lå vi tett i tett, singalesere og turister, side om side. Vi dekket hele gulvet. Noen hostet, noen gråt og noen ba til Allah eller Buddha eller Gud om å finne igjen sine kjære dagen etter.
Kanskje noen sov også, men jeg tror de aller fleste lyttet til lydene fra havet. Ble lyden sterkere eller svakere? Hvis den forsvant, betydde det da at det ble flere kilometer med naken havbunn fordi den virkelige store flodbølgen var på tur? Og i så fall, var vi høyt nok oppe? Hvis lyden ble sterkere, betydde det at det hele hadde begynt igjen og at det kun dreide seg om sekunder før verden forsvant? Jeg sto opp gang på gang og gikk ut av tempelet. En av gangen oppdaget jeg Jostein Viksund. Han satt sammensunket og gråt. Jeg har kanskje tapt alt hvisket han. Hus og fabrikk og hele livsprosjektet kan være borte. I svimlende sekunder husket jeg på at eiendommen hans lå ved lagunene i Negombo. Fremdeles visste ingen av oss hvor store deler av kysten som lå i ruiner. Det vi visste var at hele Maldivene var blitt borte i havet….Ja, for ryktene florerte – og ble verre og verre for hver gang en ny person fortalte dem videre.
Dagen etterpå
Dagen etterpå fikk vi hvite turister, lære noe om hjelpsomhet, fellesskap og omsorg. De singaleserne som fremdeles hadde tilgang på mat og klær, kom opp til tempelet og delte med oss. Vi fikk rispakker og kjeks og frukt og klær.
Vi ble invitert til å bo hos de som fremdeles hadde hus lenger inne i landet, og selv om vi fremdeles ikke våget å føre ungene våre ned fra høyden riktig enda, ble vi svært takknemlige over de tilbudene vi fikk. Når mennene våre igjen dro ned til byen for å finne flaskevann, ble de tilbudt skyss av fattige singalesere som sa ”No, money, please. We help”!
Etterhvert som vi våget å gå ned til hotellet, ble vi lamslått av de materielle ødeleggelsene. Den vakre eksotiske byen lå i ruiner.
Det er helt umulig å glemme fiskeren som satt og gråt på veien med et tau imellom hendene sine. Det eneste han hadde igjen av fiskebåten sin. Eller bilen med bryllupsbåndet trukket over panseret midt i et inferno av ødeleggelser. De nygifte vil neppe noensinne glemme sin bryllupsdag.
Det vil også bli umulig å glemme de foreldrene som løp sammen med oss og lette etter ungene sine, og som ikke fant dem! Eller hundene som hang døde i båndene som var festet til palmetrærne. Vi har opplevd en av de største naturkatastrofene i verden på nært hold, og selv om det ikke var disse opplevelsene vi ville gi våre barn, så ble det bare slik.
6 måneder etter – hjelpearbeid
6 måneder etter tsunamien fikk jeg reise tilbake igjen sammen med Bente Fernando. Vi hadde engasjert oss i en stiftelse som skulle bidra litt til å hjelpe fiskerne på Sri Lanka. Det var rart å gå på de samme stedene igjen der vi opplevde så mye frykt. Det var også svært overraskende å se at så mange singalsere fremdeles bodde i telt langs kysten.
Mye hjelpearbeid var gjort, men fremdeles gjensto det enormt. Det opplevdes også som flaut å se hvor mye land som Dubai, Japan, USA og England hadde gjort for å bygge opp landet igjen, mens alle pengene som Norge hadde samlet inn fremdeles sto på en konto i verdensbanken. Først når de singalesiske myndighetene godtok de norske «politiske» kriteriene ville pengene bli frigitt. Mon tro om det noensinne skjedde?
USA kom inn til kysten av Sri Lanka med store marinefartøy og ombord hadde de alt av utstyr for å bygge opp igjen bruer og jernbaneskinner. England hadde sendt store grupper med unge mennesker som hadde med seg murstein og murerutstyr og som sto opp tidlig om morgenen for å bygge hus til de husløse. Dubai hadde bygd opp igjen et hotell i hver by lans kysten slik at stedene skulle kunne ta imot turister igjen. Overalt fantes det fantastiske hjelpeprosjekt – markert med de ulike landenes flagg når de var ferdigstilte.
Norge hadde bare sendt sånne som oss i store grupper og på befaring….Vi så ikke det norske flagget noen steder men hørte om alle de fantastiske prosjektene Norge kom til å bidra med når bare de politiske greiene var på stell…
Til ettertanke
Som avslutning på denne historien vil jeg si at det er i dyp takknemlighet og ydmykhet jeg skriver dette. Vi fikk fortelle familien vår her hjemme at vi ”sto han av” – og vi fikk reise hjem til Norge fulltallige og sterke. Vi kom ikke tomhendt tilbake og vi klarte å legge hendelsen bak oss uten alt for store traumer. Ikke alle var like heldige som oss.
I alt dette fikk vi en ny mulighet til å fortsette å leve våre liv her på jorden, i fellesskap og glede. Med meg i bagasjen har jeg også en intens skyldfølelse over at vi ikke var sammen med ungene våre under dramaet som utspilte seg. Vi mistet oversikten og kontrollen i kaoset, og det vil jeg aldri tilgi meg selv for. Det er også vondt å tenke på at hver og en av oss har ulike historier vi må bære med oss videre. Det skulle vært en historie og vi som foreldre skulle ha vært der som trygge søyler for ungene våre når verden rundt dem kollapset.
Jo, en slik hendelse gir inntrykk, men det er gått bra i etterkant. Vi er ikke traumatiserte, kanskje bare litt. Min mann og jeg er skilt og det kan vel tenkes at hendelsen skapte en avstand mellom oss, siden vi aldri egentlig snakket om det som skjedde. Vi hadde hver vår versjon, hver vår opplevelse og forståelse av hva som skjedde. For oss begge var det viktig å ikke dvele ved frykten, men komme oss videre med våre liv. Kanskje vi burde tent et lys eller to, over at vi var i live og ikke mistet noen av våre kjære. Vi burde muligens møte noen av de andre foreldrene som erfarte det samme som oss. Kanskje både han og jeg følte oss som fryktelige dårlige foreldre siden vi kom bort fra hverandre og ungene våre da det sto på som verst. Det er vanskelig å finne frem til svarene på dette.
Ungene er blitt flotte ungdommer på 17,18,23 og 27 år. Selv om eldstemann var hjemme i Norge, påvirket også denne hendelsen han, siden han trodde han hadde mistet oss alle sammen. Forøvrig døde to av søskenbarna hans i tsunamien, så han var absolutt en del av dette. Selv ti år etter er det spørsmål og en viss grad av frykt. Min datter er ikke spesielt trygg på stranda mer når vi er på ferie. Hun studerer hver eneste bølge og skvetter til hvis bølgen er litt stor. Og det er andre ting, som ligger der og dirrer like under overflaten. Livet er skjørt og vi mennesker er uendelig sårbare, bak vår perfekte og uangripelige overflate.
Dette var min historie. Takk for at dere leste:-)
Karrierevei 